Utfart, opptur?

Jeg leker med ord. Setter de sammen. Får mine egne.

Jeg tenker på dagen i dag: kristi himmelfarts dag, da Jesus «fartet» til himmelen. I dag er det nok en del som farter til hytter, om de ikke kom seg av gårde i går OG har fri i morgen, som inneklemt dag.

Jeg tenker igjen på Jesus, jeg tenker på himmelspretten, jeg ser: en opptur.
Som likevel: er en nedtur for menneskene som blir igjen, ofte. Sånn som at om jeg hadde dødd akkurat nå, ville noen blitt brått lei seg. Og så, kanskje savnet meg litt en stund.
Og det prøver jeg å holde fast i. At jeg kan være noen det er fint å holde på, holde i live og ha det ganske bra sammen med.

Jeg liker å prate når jeg er trygg. Jeg liker å tulle, komme med fine treffende kommentarer for andre å smile og le med meg i. Da kan jeg være i stigende kurve, uten å ha hodet for mye ned til at det blir tungt å bære, være – meg.

Jeg kunne ønske jeg kunne leve på luft og kjærlighet. Men jeg forholder meg. Til kostliste. Avtaler. Livet. Det kan også kjennes som nedtur og motbakke – men det går jo oppover da, sånn i motbakke: så kanskje er det verdt strevet for jeg har det jo bra med de jeg er glad i når jeg kan leve, dele, sveve av lykke.