Tøffel til lunsj

Jeg liker ord. Jeg liker uttrykk. Til å uttrykke meg med, og også beskrive ting jeg opplever.

I dag bakte jeg ciabatta. Det er et italiensk bakverk og navnet (ordet) betyr på italiensk tøffel. Det kommer av at bakverket har et tøffelaktig, litt uformelig utseende. Ciabatta har sprø og deilig skorpe og lys og lett krumme, er i helhet luftige og lette. Jeg flyr av gårde på mestring, kontroll og eierskap til det som er skapt og ligner noe autentisk og fint.

Jeg børster melet av hendene. Tenker på tøffelhelter. Ikke det at de dilter etter, men at de er til å regne med og noen man vet hvor man har. På sin side.

Jeg hører applaus og støtte, fra mennesker man omgås som man kan tenke seg at kanskje en gang i blant tenker litt på akkurat seg.

Jeg smiler. Retter ryggen. Prøver å stå opp for de som har troa. I morgen bærer det avsted til enten jobben eller legen – dvs. først en tur innom legekontoret for å høre om mulighetene for å få en time til å sjekke meg opp med det som er helt feil i kroppen akkurat nå, og hvis det ikke finnes en time: dra rett videre til pliktene mine. Men uansett: også om legen kan hjelpe meg – dra på jobb så fort jeg har fått svar og være klar… til alt som er viktig. Være bra, nok, til akkurat det. «Fingers crossed.»