Tenk å være en luftballong, svevende på egenhånd
så fri og likevel
helt sårbar, med bare et stikk
er det takk og farvel
Denne metaforen danset over skjermen min, fra mine egne hender, da jeg åpnet blogginnlegg for å lage et nytt. Jeg hadde verken tenkt på temaet eller hadde noen plan om hva jeg ville lage innlegg om i dag. Likevel var det dette som kom til meg. Utifra sårbarhet?
Jeg blir så ulykkelig
når andre ikke forstår elle viser: at de setter litt pris på også meg, at jeg ikke bare er en «bruker» av helsetjenester, og enda verre: en som i tillegg ikke kan kommunisere på en måte som andre syns er kul, ledig og passe mye/lite.
Samtidig er jeg så lykkelig. Når noe jeg sier, faller i god jord. Når jeg kjenner noe spire, når samtaler og smil kan blomstre opp. Og når jeg selv har det godt, for eksempel: fikser kokkekunst, skaper og lever. Jeg gjentar: lever. Det må jeg prøve å fortsette med, også når kroppen er syk som nå og hodet og følelser og hukommelse og gud vet hva, ikke henger helt med.
Kanskje hjerte ville si akkurat dette, eller noe annet som det ikke fikk komme til ordet med! Det er som or og setninger er utikgjengelige for meg. Likevel: mennesker innen rekkevidde for samtale.
Ja, noen å være glad i, også noen: som setter pris på meg. I dag får jeg besøk, det kjenner jeg skal gjøre meg godt. Ønsker: god søndag til nære og perifere.
