Jeg ligger i stolen. Ser på livet fra innsiden. Smyger meg ut innimellom, til et par ting der ute som butikken i morgen, men jeg må hold handelen liten, jeg orker så lite, andre må hjelpe meg en annen dag. Jeg skal bare få meg en tur ut, være i det vanlige. Kjøpe to eller tre ting. Si hei til betjeningen og takk go ha en god dag.
Jeg kjenner kroppen og hodet strever og sliter. Enda jeg gir begge deler det de vil ha? Mat og ro og…. Men likevel dette innvendige stresset, frykten for å ikke bli meg selv igjen, ikke være nok til å bli godtatt til å få gjøre jobben min så godt og så mye jeg vil.
Jeg begynte dagen med litt pusling her på kjøkkenet mitt. Senere i dag kommer fysioterapeut. Vi skal trene opp balansen min. Kan jeg da klatre og bestå på et nivå som er friskt nok til å være meg med mine gjøremål, og bestå?
Imens får jeg bare stå på etter beste evne. Men sliten. Etter fysio, kommer psykiater og tar imot innsiden min.
aspergerinformator.com 