Vi samler oss i køer når vi vil kjøre berg- og dalbanepå Tusenfryd. Kjøpe is i kiosken. Komme tidligst mulig hjem fra jobb på fredagsettermiddagen.
Noen ganger er vi høflige, venter på tur og er også fleksible for å slippe andre fram, i vekseltrafikk for eksempel når man sitter i bilen eller å slippe fram et barn på 8 (år) som ikke kan vente i spenning på den etterlengtede isen.
Nå står folk i kø for å hedre kong Harald. Vise sin siste respekt. Jeg håper vi viser også hverandre respekt. Ikke puffer i køen. Ikke dytter eller sniker. Kanskje vi kan sende smil og være varme hender for hverandre, sånn metaforisk og symbolsk sagt.
Samtidig: Det er berg- og dalbane. Døden, omveltningene som plutselig blir når noen dør. Vi prøver å stå han av. Jeg kan også kjenne: en klirring som i berg og dalbane, en slags spenning rundt: hva som venter ved neste sving. En opptur? Tvi tvi for mest mulig godt i vente for hele folket.
aspergerinformator.com 