Jeg har autisme. Jeg trenger at ting er på bestemte måter. Jeg fører kontroll på det meste, sørger for å ha oversikt for å fikse å glede meg over og ha det fint i livet mitt. Unngå indre kaos, ikke gå i ball av fortvilelse. I stedet fokusere, gjerne på en stor interesse om gangen.
Jeg kan stilles klokka etter. Jeg kan lage budsjetter over ting man ikke trenger å matematisk kontroll over. Jeg kan skravle i faste mønstre, bruke standardspørsmål og samtidig være helt vital.
Jeg har store gleder men også stor sårbarhet. Det gjelder å huske risikoene også når jeg smiler. Så jeg slipper å gråte over sosialt sett spilt melk : altså det å feile i samspill med andre for å så å kjenne meg fra en annen klode. Et romvesen blant de andre, som samtidig: skjærer inn der hun ikke hører til?
Før jeg og behandlerne mine forstod jeg hadde autisme, strevde jeg mer. Mye mer. Jeg ble så lett misforstått og feiltolket der jeg strevde, ikke fikk til kommunikasjon eller å ta vare på meg selv. Nå har jeg fått leve under etablerte rammer og er bildet som smiler midt i rammene. Heldigvis et levende bilde mer et et stillbilde. For selv om rammene må være mest statiske og som de er, gir det nettopp rom for at jeg kan være i bevegelse. Hoppe og danse på innsida uten å miste fotfeste. Det er høyde under taket, men ikke ubegrenset. Da blir ikke fallhøyden kjempestor. Det forventes ikke at jeg skal være som alle andre. Men: som meg. Overleve og leve. Det fikser jeg, per nå.
1. november omtales av meg som min omvendte bursdag. I dag fyller «jeg» 20 år «ekstra», 20 år jeg kanskje ikke skulle fått, hatt, kunnet ha om ingen tok sånn ekstra ekstrem ivaretakelse på meg i årrekker, som fortsatt tikker og går? Jeg ser på kalenderen. Jeg ser på klokka. Om tre timer er gjestene mine her (takk for at dere er glade i meg, som meg). Og jeg kommer, setter meg til bords. Hei, takk for alt som er og ta vare, alle sammen, både hos meg og der ute i verden. Jeg smiler, spøker, ler og gledes. Håper det blir fint. Håper «alt» blir godt. At jeg er god, på bunn og ikke bare overflaten. At jeg virkelig er tilstede. For det er det jeg skal være, har jeg skjønt: i live og tilstede, også jeg, midt i et liv fra 1984.
Illustrasjonsbilder: drukne i glede, skape og dele – ja, overleve og leve! På den ene eller andre måten.
