Samfunnet er bygget opp slik at for størstedelen av befolkningen starter dagen på morgen. Vi står opp, spiser frokost:
Så går vi på jobb eller skole. Møter andre, integreres og samhandler.
Samtidig, noen viktige å huske på: alle de som ønsker nettopp en sånn hverdag og ikke får det til eller kan få tl å oppleve det nå.
Til de vil jeg dele «hei»-ene jeg får når jeg kommer på jobb. Suset i lunsj. Slitenhet når jeg lander etter dagens inntrykk. Fordi: det gjør meg godt og er essensielle deler av livet mitt, for å kjenne mestring og nytteverdi, tilstedeværelse og tilhørighet.
Jeg klapper med hendene. Tenker: dugnad, fellesskap, ta i for samme sak. Og ulik sak.
I dag er det «dugnad» på min terrasse. Mamma og pappa kommer og hjelper meg med å pakke inn hagemøblene. Jeg serverer burgere til dugnadsfolket, heier og sier: takk for hjelpen og mener det: fra innerst til ytterst. Det er så godt når noen tenker på sånt, tar i for laget når jeg ikke har kropp til sånt selv, uten at jeg engang må spørre først. Eller kanskje har rukket tenke tanken i det hele tatt?
Min tanke er fri. Den tenker på jul og glede. Kjenner forresten litt på tidsnød. Med full jobb og mange ting jeg vil gjøre som også krever sitt av hodet mitt og kroppen i delvis smertefull forfatning, gjør at ting tar tid. Også ting jeg vil, elsker å gjøre, «trenger» å få til. For å ha det bra, som å bake julekaker, høre til, være klar til det som kommer. Jeg håper jeg får tid til forberedelser snart. Kanskje en dag til uka? Dvs. en ettermiddag, etter jobb med hei og takk for i dag, sees i morgen. Sånn slutter arbeidsdagen min og fortsetter ettermiddagen med hei, hva har du gjort i dag, jeg skal…
