Å holde kontakten

Noen med Asperger syndrom, har lett for å miste kontakten med venner og familie, mens andre er helt avhengige av å ha disse rundt seg hele tiden. Personer med Asperger syndrom er som alle andre ulike hverandre. Men jeg tror man kan si at mange med Asperger er veldig enten eller i relasjoner. Enten går vi fullt inn i dem, eller så skyver vi menneskene vekk og isolerer oss med våre spesialinteresser. Noen ganger, er personen interessen vår. Vi kan være veldig opptatt av et annet menneske. Hva det sier og gjør, blir sannheten. Dette gjør oss veldig sårbare. Vi er helt avhengige av at personen vi har interessert oss i, er interessert tilbake. Gir ikke personen vi har valgt ut alt, oppstår en ubalanse i forholdet. 

Det kan være vanskelig å flytte hjemmefra (når man har blitt voksen) fordi nye personer vil oppsøke en i et fremmed hus. Ja, nye hus er faktisk fremmede, selv om det er ens eget nye hjem. De nye rammene er ikke de samme og døra er et annet sted på veggen enn der man bodde før. Mellom gulv og tak, er det lett å gå seg vil. Telefonen kan ringe fra der man flyttet fra, og det er vanskelig å opperere i to virkeligheter på en gang. Mens andre mennesker ofte er mer fleksible, er noen med Asperger syndrom lite fleksible i tanker og adferd. VI har begrensninger.

Når for eksempel foreldre ønsker at man skal oprettholde kontakten, kan det bli vanskelig å høre nok fra seg. Det kan være en utfordring for foreldre som har hatt et barn med en del behov å plutselig skulle slippe taket. Men å høre fra seg, kan være vanskelig fordi man blir overbelastet av de nye omgivelsene. Jeg tror, det ikke er plass til to omgivelser på en gang, enda så mye personen med asperger forsøker. Vi er ofte visuelle tenkere, og når vi skal se for oss flere hjem og omgivelser og prøve å høre til i alle mens vi egentlig ikke føler oss hjemme i en eneste en, blir det for mye.

Andre igjen, trenger nettopp de gamle omgivelsene i møte med de nye. For meg var det godt og viktig å ringe hjem da jeg var student på et fremmed sted. Da ble hybelen, som var et eneste stort kaos i miniatyrformat (les 12 kvadratmeter), litt mindre fremmed. Jeg hørte en kjent stemme (mammas eller pappas) og kunne flytte vekk fra kaoset og inn i det kjente for en stund.

Det er altså ingen fasit som bak i matteboka. Det forvirrer både oss og omgivelsene. Alt kan enkelt bli feil. Det er ikke så vanskelig å forstå utfra det jeg nettopp har tenkt gjennom, men det gjør det ikke lettere å leve etter. Jeg tror likevel det er en god grunnregel for den som står nær noen med Asperger syndrom å si at de er der hvis de trengs, men OBS: – da må det gjelde i realiteten. Falske løfter fungerer ikke for en som trenger en stabil, forutsigbar verden.

Advertisements

4 thoughts on “Å holde kontakten

  1. Kjente meg veldig godt igjen. Når eg flyttet første gang inn til min nåværende mann. Da stengte eg alt og alle ute uten om han. Det var bare oss to, ingen andre hade tilgang. Familiene våre var frustrerte. Det gjekk mange uker før vi ga lyd fra oss. (Svarte heller ikkje telefonen om den ringte) Takk for at du setter ord på slik eg har hatt det og innimellom har det. 🙂

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s