Arbeidernes frihetsdag

Arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) er en dag for å vise arbeiderklassens styrke og føre fram viktige saker for arbeidsfolk i dag. Jeg jobber ikke. Jeg er ufør. Er det min dag, likevel? Ingen her gratulert meg. De gratulerte meg i fjor. Var jeg en bedre person da? Mens jeg enda gikk på arbeidsavklaringspenger og ikke var ufør? Selv om det i praksis var det samme, bare at jeg får mindre penger nå kan jeg ikke la være å tenke at det må være noe jeg har gjort galt, som gir meg mindre arbeidsverdi og samfunnsverdi i dag. Det er en deilig dag, sier de på radioen. Hva vet de om det?! Jeg vet at setningen forvirret meg og sporet meg av midt i innlegget mitt.

Jeg slår et slag for de syke og de med en funksjonshemning. Asperger syndrom er det sosiale, usynlige handicapet. Tenk deg at du mister evnen til å si at du ønsker deg en meningsfull jobb eller har vondt. Samme hvor du har vondt, så kan du ikke si det. Ingen vil forstå, for du vet ikke hvordan man formidler det for du har vondt på en annen skala enn andre. Ingen hodepine, men vondt i sjelen. Men tenk deg så videre, at det alltid har vært sånn, for du har ikke de samme ønskene som alle andre. Derfor er det ikke rom for det du ønsker når msn snakker smalltalk. Du er rett og slett annerledes skrudd sammen. Du ønsker deg ikke mer penger eller en stor familie. Du kan til og med ønske døden bare for å få føle at du har grunn til å være lei deg. Du har jo en grunn til å være lei deg om noen som står deg nær, dør. Tenk deg at du har hatt det sånn siden du var 14. I stedet er du trist uten grunn, uten å kunne forklare noen noe som helst. Depresjonen lammer deg og er en av de vanligste tilleggsdiagnosene for mennesker med Asperger. Da jeg var 12 år og begynte å få pupper, var min største frykt å ikke mestre en vanlig hverdag med mann, barn og jobb. Angst er også veldig vanlig. Angsten var berettiget. Jeg fikk det ikke til. Jeg kom aldri ut i jobb. Jeg virvlet videre uten.

Tenk deg at midt oppi dette kaoset av forventinger og mangelen på å kunne si fra om det du vil, trenger og ønsker deg, skal du være menneske som spiser, sover, står opp, dusjer, kler på deg, fungerer i 10-12 timer, legger deg, sover i sju timer, står opp.

Du må følge med i samfunnet, du også, enda du ikke føler noen tilhørighet. Du føler så lite tilhørighet, at du stenger verden ute. Du skrur av nyhetene på radioen, for de angår ikke deg. Hver hele time er du borte og skrur ned volumet på radioen, du skrur nyhetene vekk. Og står nyhetene mot formodning på, tråkker de deg på tærne og følelsene dine og skriker om alt noen trenger som du ikke kan gi dem. Du prøver å beskytte deg selv med å ikke bry deg. Nå har du vært meg i noen minutter. Jeg skal ta over nå.

Det er ikke så lett å gi blaffen heller, for alltid er det noen som kommer til å nevne nyhetene. Har du hørt om barna som drukner på overfylte båter i Afrika, Helene? De som menneskesmuglerne har prøvd å «hjelpe» med å flykte? Jo takk, nå har jeg det fordi du sa det. Du viser meg gjerne et bilde på telefonen din også. Jeg så bildet av utsultede barn. Jeg jobber for å stå i sånne samtaler om nyhetene. Jeg jobber med å være en samfunnsborger. Jeg jobber med å slå an en god tone når noen snakker til meg. Jeg jobber.

Er det min fridag i dag? Nei, man får ikke fri fra den man er. Man får ikke fri fra å puste, spise, sove. Man får ikke fri fra det minste et menneske må klare. Men kanskje, kan jeg feire dagen med å se på alle flaggene og tenke: Jeg er en del av et samfunn som hyller de arbeidende. Noen har en jobb å gjøre med nettopp meg. Jeg kan hylle dem og alle jeg kjenner i jobb. De har fått det til.

Gratulerer med 1. mai til alle mine lesere, både de i jobb og de uten. Deg uten strir med ditt. Det er arbeid nok, noen ganger. Og noen ganger er Asperger fulltidsarbeid. Uten ferie. Slå et slag for arbeid hele året! (Ja, jeg prøver å være humoristisk med et glimt i øyet.) Det handler som med andre jobber, om å overleve.