Lydene og reglene (sensory issues)

«Ikke bråk så fælt!» Stemmen skar gjennom luften. Den var min. En person hadde mistet aviser på gulvet og kavet med å samle dem og det forstyrret meg i skrivingen min. Han var så brå, bråkete og klumsete! Beklager at jeg skar i luften. Unnskyld, Luft. Lufta er for alle og jeg hater det. Jeg vil puste min egen luft, tom, uten lukter.

Jeg klarer ikke omstille meg til at vi har felles luft. Jeg vil eie den jeg puster! Når noen tygger tyggegummi for eksempel, lager de jordbærluft og har de spist sterk mat, havner jeg på indisk restaurant. Mange med Asperger syndrom har følsomme sanser: Vi er sensitive. Vi enser mer enn gjennomsnittet og kobler lyder og lukter til andre hendelser. Noen ganger er det en fordel, andre ganger slitsomt og et hinder for å ha samvær med andre mennesker. Ja, vi er mennesker vi også. I dag skal jeg skrive om lydfølsomhet.

Noen ganger, tror folk at jeg hallusinerer. Det er fordi lydene du hører, ikke er like sterke for deg som for meg. Jeg hører noen ganger ting du ikke kan høre i det hele tatt, derfor tror du at dem bare er i mitt hode. Men jeg tror rett og slett at jeg hører enkelte lyder bedre enn andre! Det kan virkelig plage meg at en blyant eller en penn skriver på papir. Tastaturets lyd kan også stresse meg.

Jeg har ofte på meg headset. Da stenger jeg lydene ute. Men jeg kan fortsatt, som nå, høre at jeg taster. Lyder jeg har kontroll over, går greit. Jeg kan høre høy musikk eller føre en høylydt samtale. Men andres ukontrollerte latter, plager meg og skaper angst. Også disse tastaturlydene stresser meg, for de virker ikke er synkrone med når jeg skriver. De gir jo fra seg lyd først når jeg har trykket ned og slipper tasten igjen. Skjønner du lydbildet?

Mange med Asperger syndrom har sterkt utviklede sanser, deriblant hørsel. Jeg sliter mye med at jeg hører min egen pust og pulsen min og hjerteslagene. Det er som skritt i rommet når jeg ligger på hodeputa, klar for å sove. Jeg ser for meg drapsmenn vandre rundt under hodeputa mi, eller innbruddstyver. Jeg har vært sånn siden jeg var liten. Lyder forsterker seg i hodet mitt. Den verste lyden er kirkeklokkene. Når jeg først har hørt de, hører jeg de på repeat i hodet mitt. Dette kan pågå i dagesvis om jeg utsettes for lyden. I dag er det søndag, men heldigvis ingen kirke i mils omkrets. Jeg skånes denne søndagen.

Apropos kirken og søndag: Du skal holde hviledagen hellig, sier de ti bud. Jeg liker regler, regler man kan forholde seg til. Men de ti bud forvirrer meg. I vårt samfunn, om man er «flink», skal man helst gjøre noe på søndagene også. Det kan være ting man ikke har rukket i uka og det kan godt være arbeid. Man er en god ansatt om man tar noen timer på kontoret på søndagen. I tillegg passer ikke «du skal ikke lyve» inn i samfunnet vårt. Folk lyver hele tiden, og det er ofte de som lyver som er de høflige. Samfunnet vårt er ikke til å bli klok på og for en bokstavlig tolker av reglene, selv når jeg sitter med de enkle reglene som de ti bud, er dette vondt og vanskelig. Hvordan skal jeg vite når jeg skal holde på hemmeligheter og når det er greit å lyve?

Mange med Asperger syndrom trenger å vite hva vi skal forholde oss til. Det er enten eller, rett eller galt. I grenseland føler jeg at jeg går meg vill. Og det er der vi lever. JEG lever i et grenseland i et hjørne av verden. Noen ganger er det fryktelig vondt å leve, fordi jeg kjenner alt så intenst og ikke vet hva jeg skal si eller gjøre. Når skal jeg si sannheten? Er det plass til den? Eller er folk for opptatt av fasaden sin til å slippe den fram? Bør jeg også gjemme meg under en fasade? Og kanskje til og med slutte å opplyse om hva som er vanskelig og hva som er fint med Asperger syndrom, fordi jeg er annerledes og kanskje uønsket? Det vil være løgn å si at jeg ikke er forvirret. Men vil du egentlig vite at jeg er forvirret? Vil du vite hvordan jeg har det når du betror meg hemmeligheter? Til slutt, vil du ha sannheten til svar når du ber om min mening om noe? Jeg spør.

Reklamer

2 kommentarer om “Lydene og reglene (sensory issues)

  1. Lydene kjenner eg meg veldig god igjen i. Fokk seier heile tida: «Den lyden er i hodet ditt, eg kan ikkje høre den» Det viser seg ofte at eg har rett. Eg har bedt min datter om å «leite» etter lyden. Fordi eg holdt på å bli gal, av å ikke bli trodd. Jenta mi fant lyden. Ho hadde lyttet lit alle apparater i hele leiligheten. Dv-spilleren laget den lyden eg hadde beskrevet. Da kom ho stolt bort til meg og sa: «Eg fant lyden mamma, du er ikkje gal» Eg sjølv var også glad over at det faktisk var ein «ekte» lyd. Og ikke noe eg innbilte meg. Kjekt å lese at andre har det på samme måten som meg.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s