Funksjonsfall del 5: Å kopiere en funksjonell tilværelse – et være eller ikke være

Innlegget i dag blir langt. Jeg anbefaler likevel å lese hele for å forstå, eller ikke lese i det hele tatt. Leser du?

Jeg har gjort alt jeg kan komme på for å passe inn. Det begynte med å leke med duplo, det er noe av det første jeg husker i alle fall. Jeg lekte med duplo så jeg ikke skulle forstyrre de voksne. Jeg konsentrerte meg om å sette klossene sammen til et lite univers, stille og helt uten å snakke. Jeg var syk og hjemme fra barnehagen. Men jeg gjorde som tilfriskende barn skal: Leke med Duplo.

Jeg ble for litt siden på min facebookside spurt om barn kan imitere i lek i tidlig alder, da barn med Asperger. Skal jeg snakke for meg: Ja, det kan jeg. Helene 4 år kan. Men samtidig var dette en funksjonsbrist. Jeg løy om hvordan jeg hadde det, allerede fra jeg var liten, for å passe inn i et bilde med en god, trygg familie. Jeg visste ikke og skjønte ikke at de var like glad i meg uansett hvordan jeg hadde det, eller at jeg kunne sagt om jeg ikke var glad eller i form.

De voksne visste ikke at de trengte å si det rett ut bokstavelig talt for at det skulle være virkelig for meg. De rundt meg var glad i meg. Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg måtte være på en spesiell måte for at de skulle fortsette å være glade i meg. Jeg imiterte legobygging. Det som var opplagt for andre, som å ivareta sine egne primærbehov og skrike om alt som var vondt, var ikke opplagt for meg. Det ingen sier, finnes ikke.

Jeg ønsket meg mer død enn levende, så jeg elsket historien der jeg falt ned mellom trappa som baby. Det harmonerte med ønskene mine om framtiden. Jeg fortalte den stolt på skolen. Jeg fortalte det hjemme etterpå. «Jeg kunne dødd!» hadde jeg sagt i klasserommet, fra pulten min med litt flere bøker i hylla under den enn de andre hadde, de var flinkere til å rydde enn meg. Jeg virket ikke før bøkene falt ned på gulvet, da skjønte jeg at jeg måtte rydde de bort, sammen med smellet i gulvet av bøker, permer og ark. Jeg kopierte de andre og gikk bort med bøkene til hylla ved veggen.

Det var historien om trappa som gjorde meg så stolt på skolen. Til min store overraskelse var det ikke sånn man fortalte. Jeg skjønte det da jeg kom hjem. Historien gav inntrykk av dårlige foreldre ble jeg fortalt. Jeg hadde gode foreldre og ble forfærdet over hva jeg hadde sagt da jeg opplevde de voksenes reaksjon. Jeg hadde sagt noe om MEG som jeg var stolt over: At jeg kunne vært død! Tenk så vakkert, tenker jeg men jeg tenker altså feil i våre samfunnsnormer. Jeg trykker historien til mitt bryst. Sug sannheten ut av meg! tigger jeg den dag i dag. Men ingen vil ha den og det er så forvirrende for man skal jo ikke lyve og alle gjør det hele tiden.

Da jeg vokste til, kjøpte jeg moteklær for å være en del av gjengen. Det viste seg så at å herme etter de andre, ikke var måten å få venner på. Jeg skapte meg til og med noen fiender som ble sinte for at jeg hadde kjøpt like sko som dem. Men alle andre gjorde jo det? Hvorfor ble jeg så feil? Var jeg for sent ute? Eller for rask?

Jeg kunne ikke spise maten min på skolen, for jeg kjente meg ekkel hvis jeg hadde vanlig matpakke. Den måtte i det minste komme fra kantina, kjøpt med penger jeg hadde. Hadde jeg ikke handlet, måtte jeg kaste maten min i søpla. Men siden jeg hadde et funksjonsfall, fikk jeg ikke alltid til det. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få bena mine til å gå bort til søppelkassen hver eneste dag med den forbudte maten. Det hopet seg opp med gamle matpakker i sekken til jeg fikk samlet meg til å smugle alt over i en søppelkasse. Jeg spiste ikke og kopierte meg selv: Jeg var og ble tynn.

Som tynn, kunne jeg dyttes slik at jeg falt. Jeg kunne da være i offerrollen som et mobbeoffer. Der passet jeg aller best! Det eneste jeg ikke likte, var da jeg måtte bortforklare et brannsår mamma og pappa ville ta meg til legevakten med. Det var laget av en annen ungdomsskoleelev og ble infisert. Jeg sa det skjedde i sløyden. Det gjorde jo det, men var ikke et uhell og ikke mitt uhell. Jeg kan enda skimte arret. Jeg har hatt sløyd.

Som tynn og svak, var jeg underholdning om jeg skulle ta armhevinger. Jeg ble bedt om å ta dem stadig vekk. Jeg la meg på gulvet i klasserommet og gjorde meg selv til latter. Jeg levde opp til bildet tynn og svak som ikke fikk til armhevinger. Jeg var 15 og lignet Ally McBeal i utseende og i karakter med å være vimsete. Hun virket. Når jeg hadde på meg pysj, så jeg akkurat ut som henne. Jeg var en stjerne. Jeg så på Ally McBeal hver tirsdag kveld etter ninyhetene på tv2.

Da jeg ble eldre, kom russetiden. Jeg kunne gå i rødt som alle de andre. Kopieringen var tilsynelatende rett, sett fra alle vinkler. Virker jeg nå? Jeg ser tilbake på russetiden og tenker: Jeg kunne vært død. Jeg gjorde så mye for russeknutene. Jeg gjorde så mye for å følge russeregler. Det var så enkelt, så svart på hvitt. Jeg gjorde så mye for å bare være perfekt russ. Jeg ble ivaretatt av Norsk folkehjelp. Hva om de ikke hadde vært der og pakket den kalde kroppen min inn i bobleplast?

Jeg fortsetter kopieringen av å ødelegge meg, som i russetiden, men jeg står på bar bakke uten russebukse, rød. Gradvis går jeg videre på den veien. Jeg finner ikke noen frisk tilværelse jeg klarer å kopiere. Jeg klarer ikke å holde orden på studenthybelen. Jeg klarer ikke sitte i lesesalen som de andre. Jeg klarer ikke lese faglitteratur. Jeg prøvde å kopiere en funksjonell tilværelse. Jeg mislyktes, men jeg kopierte noe. Jeg satte meg på lesesalen  (les: akkurat som de andre) uten å få til å lese. Jeg dro på fest og drakk det samme som de andre, bare litt for fort og så var angsten i gang. Jeg fikk pusteproblemer.

Jeg kopierte så noe jeg følte: Et stykk ødelagt jente. Vi snakker funksjonsfall og sykehus. Det gjør vondt å skrive, men det er ødelagt/syk jeg er både inni og utenpå. Det betyr ikke at alle med Asperger syndrom er ødelagte (svært mange fungerer godt), men vi kan få noen tilleggsvansker som gjør tilværelsen i det funksjonelle samfunnet umulig. Det kan bli umulig å spise eller dusje eller handle eller alt på en gang. Vi med Asperger kan lenge være med i samfunnet ved å kopiere tilværelser, men noen ganger ramler vi. Jeg har falt. Likevel kan jeg skrive dette, for jeg har ujevnt fordelt begavelse.

P.S Ambjørnsens Elling har begynt å blogge. Blir jeg like god som han? (Eller har han kanskje kopiert meg? Det er lov å drømme. Det gjør folk hele tiden.)

Advertisements

3 thoughts on “Funksjonsfall del 5: Å kopiere en funksjonell tilværelse – et være eller ikke være

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s