Å slette seg selv

Noen ganger, gjør jeg alt jeg kan for å ikke eksistere. Med Asperger syndrom, er det ikke så lett å passe inn i samfunnet alltid. Noen av oss klarer ikke å ha en jobb eller familie, selv om det ikke gjelder alle. Noen med Asperger syndrom kan være de mest effektive på arbeidsplassen og/eller være flotte foreldre, men altså ikke alle. Noen ramler på veien mot å bli et voksent individ. Jeg er en av dem.

Men som alle andre, har jeg et behov for å vite hvor jeg hører til. Kanskje et enda sterkere behov enn andre mennesker, nettopp fordi jeg ikke føler samhold med de rundt meg. De snakker om ting jeg ikke kan relatere meg til. Da blir det enklest å velge den eneste plassen jeg kan være sikker på er ledig: Nemlig en ikke-eksistens. Den har ingen enda tatt, bortsett fra de som allerede er døde.

I en søken på å ikke eksistere, utsletter jeg meg selv. Jeg veier minst mulig og sletter mine egne bursdager med å kvitte meg med gavene jeg har fått. Skjønner du hvordan det er? Jeg vet ikke om du noen gang kan forstå. Derfor skriver jeg denne bloggen, for å gi et glimt av hvordan det kan være, for noen av oss med Asperger syndrom og andre usynlige funksjonshemninger:

Det bråker i hodet. Det vrenger seg i følelsene. Man kommer aldri i balanse med seg selv og samfunnet. Slik opplever jeg tilværelsen. Den er min.