Det sosiale livet: Del 1 – Internett

Mange med asperger syndrom har vanskelig med det sosiale, men har et sosialt liv på Internett. Med Facebook, Twitter og andre sosiale medier kan man være sosial uten å engang å ha sett personen, men også personer jeg kjenner, har jeg på Facebook. Da kan jeg stille spørsmålene mine og samtidig ha kontroll i samtalen. Blir jeg spurt om noe og egentlig ikke kan svare, kan jeg svare med hva jeg er opptatt med. Det er enkel logikk. Folk spør ofte «Hva skjer?» Og det de lurer på er bare hva jeg gjør. Jeg har lært meg det. Jeg kan da si jeg hører på musikk og redigerer dukkebilder og det er svar nok. Samtidig er det helt sant, og jeg trenger sannheten i relasjoner.

Valg er veldig vanskelige for mange av oss med Asperger syndrom. Jeg tror det er fordi hodet er så fullt av verdens muligheter og inntrykk (les: Overveldet). Hvordan velge det ene foran det andre når alt er en blandet grøt som renner over kjelekanten? Det koker over. Det blir vanskelig å svare med hva jeg gjør, om noen spør om noe helt annet som «Når vil du ha besøk neste gang?» I det virkelige livet der ute, om man står sammen og har denne samtalen, kan man ikke si hva man. Da er Internettets mulighet til å lukke en samtale eller utsette den, si man kommer snart tilbake, en god overlevelsesstrategi i det sosiale hierarkiet.

Man kan åpne vinduet igjen og si hei og starte på nytt noen timer senere. I dag er jeg opptatt med YouTube, kan jeg fortelle deg. Jeg ser på videoer om Asperger syndrom. Jeg kjenner meg hjemme. Jeg og de andre kreative menneskene. Vi kan! Mange av oss tar bilder, skaper, deltar i internettgrupper om asperger og spesialinteressene våre. Jeg er i mange dukke-grupper og tror jeg bidrar i noen forumer, at jeg er en viktig brikke i noen av de sosiale foraene for dukker. Spesielt ett der jeg har over fem tusen innlegg. Jeg teller.

Internett er for folk med asperger det samme som døvespråk for døve.

Det er Desverre mye i det sosiale vi ikke kan. Da er det godt å ha Internettet å kommunisere på. Det er ikke alltid så lett for andre å forstå hvorfor vi mislykkes i reaksjoner, fordi vi er intelligente. Det simple som at ting står på feil plass, som en kaffekopp, kan få meg til å velte og miste fokus og jeg må jeg velte den. Det handler om mitt blikk for detaljer, og at denne koppen da blir i veien for helheten. Rommet og plassen vi må være i blir borte. Jeg ser bare koppen. Her på Internett, er det ingen kopper.

På Internett er det heller ikke noe kroppsspråk som forstyrrer samtalen. Det er svart på hvitt om du skriver til meg på Facebook. At jeg smiler når du skriver noe trist, ødelegger ikke for kommunikasjonen, for du kan ikke se meg og visa versa. Emotion icons er også veldig nyttige. Jeg vet hva jeg burde føle og kan velge det ansiktsuttrykket som betyr det. Jeg smiler når du forteller noe hyggelig og har nedover-munn når noen forteller at de ikke er i form.

Jeg lever på Internett og jeg dør på Internett. Når noen sletter meg som venn, føler jeg det som et oppdrag om å finne døden snart; gå steget inn i den. Jeg er jo allerede borte fra livet deres når de har slettet meg så jeg må videreføre deres sletting og/eller blokkering av meg. Jeg må bort. Jeg hørte en jente si at ord kan drepe. Jeg tror på det. Jeg har flere ganger, pga. Min sårbarhet og overfølsomhet og bokstavelige tolkning forsøkt å ta livet mitt ut fra noen små setninger andre har sagt som jeg har gjort til mine sannheter. At jeg tar alt som sies til meg, setter livet mitt i fare. Jeg har blitt kalt en svamp siden jeg suger til meg alt som er negativt av ord som jeg kan tolke til meg.

P.S. Jeg kan også drikke brus med sugerør. Jeg smiler når jeg skriver det, for jeg er både og og enten eller. Død og spil levende. Kanskje vi møtes i et selskap på Internettet? – der det ikke er feilplasserte kopper og vi kan lukke vinduet når som helst, uten å såre noen. Jeg ser på YouTube straks.