Å være til for andre – empati, ærlighet og utfordringer

Noen ganger, finnes det ikke noe mer fantastisk enn å høre at man hjelper noen. Via denne bloggen, har jeg fått høre det mange ganger. Det er like godt hver gang. Betyr jeg fortsatt noe? kan jeg tenke. Så skriver jeg, og responsen er til å ta av seg hatten for. Tenk at noen bryr seg om en ung kvinnes berettelser om Asperger syndrom. Det viser at det er rom for at vi med Asperger finnes! Det er rom i det norske samfunnet.

Er det ikke stort, at alle dere som leser, faktisk bruker av tiden deres for å forstå? Jeg tenker det sier mye om hjertevarme hos hver enkelt. Jeg fryser litt nå, og tenker at det var rart å skrive om varme da. Men hjertevarme er noe annet. Den kommer innenfra.

Jeg skal i dag skrive om følelsene. Vi med Asperger syndrom har dem vi også, til og med de gode! Javisst er det mye som er vanskelig og vi kan virke sinte når vi sparker eller kaster ting, men vi kan også smile av en god gjerning, le av en misforståelse eller ha det fint når vi ser en film. Sånn som deg. Vi er mennesker, vi og. Vi bare opplever verden litt annerledes.

Men helt ærlig, så vet jeg ikke hvordan du egentlig opplever den, for jeg har aldri vært noen andre enn meg. Det er aberet med å være født med Asperger. Man kan ikke sammenligne før og etter, som jeg kan med anoreksien. Jeg vet hva jeg kunne spise før og hva jeg ikke kan spise etter. Aspergeren har ikke noe før eller etter. Den er konstant. Den har riktignok endret mye på livet mitt etterhvert som jeg har kommet i en presset situasjon, fra å fungere normalt i trygge omgivelser til å ikke mestre livet i en større verden enn innenfor husets fire vegger. Der ute, feilet jeg.

Jeg tror, at «vanlige» mennesker tar litt lettere på ting enn meg. Jeg låser meg fort fast i et ord eller en setning, som andre bare lar ligge eller ikke tar bokstavelig i det hele tatt, nesten som om det ikke var sagt. Jeg tror på det gode i menneskene, også når det drysser vonde setninger ut av dem. For folk flest, sier mer enn de mener. Det er vanskelig for meg å forholde seg til. Likevel er det sant.

Jeg er glad når noen godtar meg, som jeg er. Jeg er glad når noen sier navnet mitt på en vennlig måte. Jeg er glad når noen sier de har tenkt på meg. Ja, jeg setter pris på andre mennesker jeg også. Jeg har empati. Jeg blir glad når det går bra for deg. Jeg blir glad når du får gjennomført utdannelsen, får din første baby, får deg nytt hus. Men det kan være litt for mye for meg på en gang. Derfor kan jeg virke som om jeg ikke bryr meg. Jeg blir overveldet og innser at jeg aldri kommer til å stå i samme posisjon. Hva tenker du om det? Jeg tenker alt. På en gang. Det raser i hodet mitt. Jeg vet ikke hvilken tanke jeg skal tenke. Skjønner du tegningen? Arket er helt fullt!

Jeg er trist når jeg ikke skjønner hva jeg har gjort galt men oppdager at du syns jeg har gjort noe galt. Jeg har bare sagt meningen min, for eksempel, og så viser det seg at det var «feil» mening. Misforståelsen er ikke morsom, og jeg ser du blir lei deg. Jeg har sagt at du så så stor ut i brudekjolen! Du gjorde jo det, for meg. Jeg hadde jo ikke sett deg siden du var 18, lang og slank. Men jeg har ikke plass til lei-seg-følelsen din og stenger deg ute. For det var min feil. Jeg klarer ikke å stå i det. Du responderer med å slette meg fra ditt Internett-liv. Her lever jeg halvdød videre, litt mer ensom. Vet du hvordan det er å bli slettet? Jeg blir lei meg når relasjoner går i stykker. Jeg blir hjerteknust.

Jeg er redd når jeg tror jeg stjeler tiden din, eller når hodet mitt lager fantasier av hva for noe forferdelig som kan ha hendt deg om du ikke dukker opp til avtalt tid. Fem minutter forsinkelse kan bety at du er død i en trafikkulykke. Verden er så farlig. Jeg er redd når du puster på meg, fordi jeg er redd for å puste i meg pusten din. Jeg er redd for vaktskifter, for hvem som skal være sammen med meg, for telefoner, for å bli sendt til et fremmed sted. Jeg er redd.

Jeg kan virke avvisende når jeg er redd. Når jeg er redd, kan jeg også virke sint. Da trenger jeg alt på min måte. Rutinene må følges, til punkt og prikke. Husker du prikkedøden? Det er en lek følsomme meg aldri likte.

Jeg blir blid når du viser meg litt av dagen din, kanskje et bilde, av noe som var fint for deg. I dag så jeg bilde av et lagt puslespill, og det fikk meg til å smile. «Pusleren» klarte å få opp bildet. Jeg blir blid når du skjønner hva jeg snakker om og lytter til meg. Jeg blir blid når vi står sammen om noe, og jeg kan lene meg til deg. Jeg blir blid når brikker faller på plass. Jeg blir blid når jeg får til noe. Jeg blir blid når jeg skriver eller lager bilder jeg blir fornøyd med.

Jeg blir lettet når ting jeg var redd for, ikke viser seg å stemme, som da jeg var redd mens du var fem minutter forsinket. Nå stemmer jeg i: Vi er her sammen, på denne planeten, i dette landet, kanskje i denne byen.

Jeg er takknemlig når du har lest hele dette innlegget og bloggen lever videre. Jeg skriver i morgen. Klokken 15. Det er ikke noe tull med tiden. Jeg kommer ikke fem minutter for sent. Jeg kommer. Klokken 15.