Hører du? Eller leser, heter det. Ikke snakk til meg nå. Jeg vil si det mange ganger i løpet av dagen. Mennesker snakker og forstyrrer meg. Jeg blir satt ut av spill, spesielt av spørsmål som: «Hvordan går det med fiskene mine?» eller andre selvfølgeligheter jeg burde svare hyggelig på. Jeg vet ikke, jeg er ikke inni hodet til fisken, jeg ser den svømme og jeg kan telle den sammen med de andre fiskene, men det er alt. Jeg er ingen glad-laks! Er det så vanskelig å fatte?
Et annet dilemma, oppstod da en person sa «Jeg må se på fiskene dine». Han måtte ingenting. Han kunne spurt. Han gjorde mine fisker til sine.
Jeg tror at noen av oss med Asperger syndrom lager små ting store. Dette var bare fraser jeg kunne svart hyggelig på, sagt: «Jo takk, det går bra» og vært ferdig med det. I stedet låser det seg i meg fordi jeg ikke vet og må koke opp et svar som ikke nødvendigvis er sannheten. Jeg blir lite fleksibel i tanker og adferd og tenker mest av alt på å skade meg.
Det hadde vært mye enklere, om du bare så på fiskene uten å snakke til meg. Du endte jo opp med å stå å se på dem, det var det du egentlig ville, så hvorfor snakket du til meg? Jeg liker ikke smalltalk. Men det er ikke akseptabelt å ikke like smalltalk.
Avviser man hyggelige spørsmål, er man ikke hyggelig. Konfronterer man mennesker med at de ikke skal spørre, skjønner de heller ingenting. De svarer: Jeg sa det jo bare for å være hyggelig! Og nettopp DET er problemet. Man skal ikke si noe bare for å være hyggelig. Man skal mene det man sier. Hvordan skal jeg vite når komplimentene er sanne og når de ofte bare er for å være hyggelige fraser?
Jeg kan skille klinten fra hveten og trykkleif fra skrivefeil, men jeg kan ikke det sosiale språket.
aspergerinformator.com 