Asperger syndrom synes ikke utenpå. Vi er heller ikke mindre intelligente enn andre mennesker. Men vi trenger at dere forstår hvordan det er å oppleves som annerledes.
Noen ganger er det normale så vanskelig, at det topper seg. Det kan kalles meltdowns, sammenbrudd og utadgeringer. Du ser det, og skjønner kanskje ikke hvorfor i alle dager. Når vi ikke vet selv heller hva som forårsaket dem, gjør det ekstra vondt. Jeg kjenner meg så feil!
Jeg har noe som kalles utadgeringer ganske ofte. Dette skriver Store Norske Medisinske leksikon:
Utagering, tendens til å leve ut indre konflikter, impulser eller affekter uten å ta hensyn til situasjon og de konsekvenser væremåten kan ha for andre. Begrepet brukes vanligvis i negativ betydning. Utagering kan skje når personer er under stort indre press, men det kan også være del av en psykisk lidelse som f.eks. schizofreni, en manisk episode eller en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Atferd som oppfattes som utagering, kan også oppstå som en konsekvens av akutt påvirkning av hjernens funksjon, f.eks. påvirkning av rusmidler eller hjernesykdom (f.eks. epilepsi).
Jeg er ikke stolt av utadgeringene mine. De kommer med jevne mellomrom, eller ujevne rettere sagt, og mest når jeg er redd. Jeg er krenket av meg selv, når jeg handler på impulser.
I en utadgering kan jeg skade meg selv eller andre. Det er et stort problem for meg. Jeg blir så redd når jeg skader andre. Jeg blir redd hva andre vil tenke om meg, som ikke har kontroll, og hva de vil gjøre i retur. Hate meg slik jeg hater meg? Har jeg ikke lenger noen plass i samfunnet nå? Det tenker jeg at jeg ikke har. Vil du vise meg det motsatte? Det tror jeg ikke. Jeg tør ikke tro på deg. Jeg så jo hva jeg nettopp gjorde!
Det bygger seg ofte opp mot en utadgering. Det er som en klump med angst som vokser seg stor og sterk. Da blir jeg uendelig svak og liten. Kan du se det utenpå meg, før jeg får et utbrudd? Jeg har litt raskere bevegelser. Jeg er litt mindre kontrollert og varsom. Jeg kan kjenne det og vil rope rødt lys. Men jeg har ikke ordene. Jeg trenger et trafikkskilt. Trafikklyset mitt er ofte gult som betyr gjør deg klar, vær forberedt, se opp og fare.
Uten evne til å snakke, kjører jeg på grønt, som om det alltid var grønt, hele dagen, gjennom alle veikryssene. Har du vært i byen, vet du at det egentlig er gult og rødt også og at man må vente på tur for å ikke komme til skade. Jeg kræsjer, siden jeg krysser veiene på både gult og rødt lys også. Sånn er det å være meg!
Når jeg utadgerer, føler jeg meg ofte ikke som et menneske. Jeg er heller ikke et dyr eller en ting. Derfor blir jeg så fortvilet. Ingenting henger sammen inni meg! Det er fryktelig å kollidere og bilen (les: kroppen min) går i stykker, særlig innvendig i det vi kaller følelseslivet. Det går ikke å reise fra seg selv og jeg kjenner meg maktesløs i menneskekroppen min. Hadde jeg vært en bil, hadde jeg kjørt min vei. Æresord.
aspergerinformator.com 
Så vondt dette høres ut! Kan noen hjelpe deg når du utagerer? – Eller må det «gå over av seg selv»?
LikerLiker
Lurer på det samme som Eva, hva må til for at du skal føle deg trygg og som «deg selv» igjen? Titter innom bloggen din daglig, og syns innleggene dine er interessante, og setter pris på at du oppdaterer daglig:)
LikerLikt av 1 person
Jeg vet ikke! Og det gjør det hele så vanskelig.
LikerLiker
Nå kom tårene. Jeg får også ganske ofte disse anfallene, som jeg kaller det. Hvor jeg mister kontrollen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, eller hvordan jeg skal samle meg sammen. Jeg kan skade andre. Men mest meg selv. Jeg blir desperat etter å få samlet meg sammen, pakke meg inn i kroppen, finne meg selv. Få kontroll, og følelsen av å bli menneskelig og hel. Jeg heller føler meg ikke som menneske. Mer et dyr. Eller energi. Energi som spruter vilt rundt. Som ikke lenger er samlet sammen som en kropp. Jeg kan smelle hodet ganske hardt i veggen/ gulvet. Jeg slår meg selv i hodet. For å stilne denne ukontrolerbare energien. Det er vondt. Og jeg føler meg liten.og utrygg. Forferdelig utrygg. Det som bruker å hjelpe for meg er trygghet. At jeg ser og føler at de rundt meg er der. At de ikke reagerer på anfallet mitt. Bare at de er der. Og at de gjør meg trygg på at de fortsatt vil være der når det går over. Da er det lettere å samle seg. Om jeg er 210% sikker på at visse personer fortsatt er der når jeg blir meg igjen. At ikke jeg har skremt de bort. Jeg blir så forferdelig sårbar. Når det går over. Så hold rundt meg. Si at det går bra. At du er der alltid.
LikerLikt av 1 person
tusen takk for en rørende kommentar. Jeg vil gjerne være der og si at det går bra
LikerLiker
Du har noen fine bilder på hvordan du opplever ting. Jeg spør nå for å oppklare det bildet du bruker på å kjøre på grønt gult og rødt lys. De gangenen du opplever å «krasje», kan det være mange ulike situasjoner, som f.eks. situasjoner der du ikke forstår hva andre mener eller å ikke få gitt uttrykk for det du vil si? Hvis du har hatt mange slike situasjoner der du kjører på gult og rødt, i løpet av en dag, kommer ofte utløpet for det hjemme, der du kan slappe mer av og ikke ta deg sammen hele tiden?
Jeg jobber med å hjelpe barn med Asperger noen ganger, og selv om alle er forskjellige og unike, så hjelper det meg å vite mer om hvordan man kan beskrive noen vansker med ord eller bilder som er enkle å forstå.
LikerLiker
Nå er jeg på sykehus så jeg er aldri hjemme, men det var sånn da jeg var liten, at det var godt å komme hjem.
LikerLiker