Å se deg i øynene

Det er god folkeskikk å se noen i øynene når vi snakker sammen. Jeg gjør dette vekselsvis. Jeg fester av og til blikket mitt nesten stirrende på øynene dine for å se om jeg kan lese hva du tenker. Andre ganger, mesteparten av tiden, reiser blikket mitt rundt. Det sjekker om du har nye sko og om hårfrisyren er den samme.

At jeg ser på skoene på gulvet, rimer ikke med en god dialog. Men du, har du fått nye sko? Hør, jeg snakker med deg. Om noe som opptar meg, detaljer som fanger min oppmerksomhet. Jeg liker sko i alle fasonger. Jeg er ikke så glad i høye hæler, men det er på grunn av lyden.

Likte du dem? spør du meg! Ja, sier jeg. Jeg likte de nye skoene. De er semsket skinn, blå. Jeg liker dem. Vi har en dialog. Deilig er den himmel blå og jeg begynner å assosiere. Men jeg holder meg til samtalen din. Jeg vet det ikke var skoa du ville snakke med meg om, egentlig.

Men hvor var vi? Jeg husker ikke. Jeg fester blikket på øynene. Er de redde, sinte, usikre, sikre, tvilende, glade? Jeg slipper taket etter noen sekunder og vi snakker om meg igjen. Det er jo det man gjør med en lege. Snakker om det som gjelder seg. Jeg kunne ønske jeg bare hadde litt migrene! Eller et utslett. Eller sko med hull i. Noe konkret og lite. Men jeg har meg. Hele meg. Er jeg liten nok? Overkommelig nok? Jeg vet ikke.

Vi går videre i samtalen. Jeg husker ikke mer før slutten: Vi sees på onsdag. Jeg ser deg gå ut av rommet. Da er det for sent å møte øynene dine igjen. Jeg vet ikke hva du tenker.

Reklamer

4 kommentarer om “Å se deg i øynene

  1. Det å se folk i øynene når en prater med dem, det er ofte vanskelig. At noen møter blikket ditt og holder fast ved det, det kan kjennes veldig personlig, veldig nært, men også trygt og godt. Det vekker tillit, i motsetning til flakkende blikk, øyne som ser i alle andre retninger enn der du er.

    Jeg kjenner at det er vanskelig å si alt jeg tenker om blikk-kontakt. Jeg må liksom utlevere meg for mye. Det er ikke komfortabelt.

    Men du TØR det og du GJØR det! Klem til deg, – om du vil! 😉

    Likt av 1 person

    • Jeg gjør det noen ganger, og noen ganger ser jeg bare på detaljene. Det er de jeg liker. Ansiktene er så vanskelige å lese! Jeg får det ikke til. Jeg tror ofte folk er sinte. Jeg klarer ikke lese mimikken korrekt.

      Liker

  2. Blikkontakt kan gå bra, om det er helt overfladisk. Altså, at man bare ser. Ser på øyenfargen, etc.. Men føler jeg at de ser for å studere meg, lese meg, eller at de ser på meg og de forventer noe av meg som ikke jeg vet hva er, et svar eller en reaksjon, så blir jeg sinnsykt stressa. » Ikke se på meg!!» Er det vanlig jeg reagerer med da, slutter den ikke å stirre da får jeg panikk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal være. Hva jeg skal gjøre. Alt jeg vil er at den MÅ slutte å se på meg. Ellers får jeg anfall.

    Likt av 1 person

    • Jeg skjønner. Jeg er så vant til at noen ser på meg. Det er heller jeg som stenger dem ute ved å flytte blikkene våre ned på skoa. Ser de ikke den retningen og snakker om ting jeg ikke kan forholde meg til, kan jeg kommentere skoene. Men når de ser på når jeg spiser blir jeg ganske stressa, for anorektikeren i meg takler det heller ikke. Da har jeg ikke noe å avlede med for maten står liksom mellom oss, den jeg egentlig ikke vil ha. Jeg er et kompleks.

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s