Asperger, søvn og innsovning

I dag skal jeg skrive om søvn. 1/3 av livet vårt tilbringer vi faktisk i sengen. Den tanken skremmer meg! Jeg lurer på om jeg kaster bort noe under dyna! Og om madrassen får vondt av meg. Men tilbake til sakens kjerne. Kroppen vår hviler og reparerer seg når vi sover. Sengetiden gjør at vi kan leve de resterende timene av døgnet. Det betyr at det er alfa omega med søvn, og mange med Asperger syndrom har opplevd så mange inntrykk gjennom en dag at å hvile er helt nødvendig. Vi trenger kanskje til og med mer søvn enn andre!

Halvparten av søvnen er en dyp søvn som sørger for at kroppen og hjernen vår lader seg opp igjen. Den andre halvparten kalles REM (Rapid Eye Movement)-søvnen, som er da vi drømmer. Jeg drømmer mye, og er ofte redd for hva jeg skal drømme kommende natt, for dette har jeg ikke kontroll over! Jeg liker å ha full kontroll. Men i søvnen, er jeg ikke herre over egne tanker. Forsåvidt ikke alltid i våken tilstand heller, men det skal jeg ikke skrive om i dag. I dag handler det om søvn. Om noen timer skal jeg sove.

Før det, er jeg våken. Når jeg våkner om morgenen, kan jeg være sint og uberegnelig. Underskudd på søvn svekker immunforsvaret og kan gjøre oss syke. Underskudd kan også svekke konsentrasjonen og gjøre oss klumsete og irritable. Mange sammenligner mangel på søvn med å ha promille. Det anbefales ikke å kjøre bil når man har søvnmangel. Men noen ganger trengs det å kjøre bil. Derfor må vi sove. Og dette at vi må, skaper frykt. Tenk om jeg ikke får til å sove? Jeg begynner å telle timer til jeg må opp.

Mange med asperger syndrom har angst, en av de vanligste tilleggsvanskene for oss. Når man er redd, kan det være vanskelig å finne ro til å sove. Derfor får mange sovemedisiner, siden søvnen er så viktig for at vi skal fungere resten av døgnet. Noen er generelt urolige, andre er redde for nettopp søvnen. De er redde for å ikke våkne igjen! Noen har kalt søvn for den lille døden eller dødens lillesøster. Det er klart det kan skremme! Enten man har Asperger eller ikke. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg kan forstå at å sovne skremmer noen hvis de har noen rundt seg å ta seg av, som for eksempel et lite barn. Da må man jo våkne opp igjen, for å gi det mat og stell og alt det trenger for å leve.

Noen er også redde for å gå glipp av noe mens man sover. Det er ikke jeg. Jeg er redd for å leve, og nyter når søvnen kommer og henter meg. De som er redde for å gå glipp av noe, er også ofte redde for å forsove seg til avtaler, skole eller jobb. Er du redd for å ikke våkne tidsnok, er det vanskelig å sovne i rimelig tid.

Fordi jeg tenker så fryktelig fort og på alt på en gang, kan det være vanskelig for meg å sovne. Jeg klarer ikke å lande i senga mi. Jeg flyr så høyt, hele tiden. Også når jeg ligger helt stille. Jeg trenger noe eller noen for å samle meg. Stort sett er det bare å vente på at sovemedisinene virker og jeg får sove. Jeg snakker meg trøtt med nattevaktene, snur meg mot veggen, har dyna over hodet og om en litt sover jeg, kanskje.

Denne usikkerheten rundt når jeg faktisk sovner, tærer på behovet mitt for faste rutiner. Da jeg var student og var plaget av angst og depresjoner, lå jeg ofte våken til klokken tre på natten og hørte på musikk for å holde meg rolig. Jeg lå i sengen, som jeg hadde lært at var viktig for å falle til ro. Jeg hørte musikk for å ikke tenke. Men det hjalp ikke!

Det finnes mange tips for god søvn, som å holde en fast døgnrytme, ikke drikke kaffe for sent, ha de største måltidene tidligere på kvelden og ikke rett oppi leggetiden, men for en med Asperger syndrom kan det være mer komplekst enn å holde seg til tipsene og rutinene. Det handler for noen om dødens lillesøster, for andre om uro.

Noen blir skremte av å ikke vite når de sovner, og noen frykter at de ikke våkner igjen. Og hva vil skje da? Katastrofetanker gjør det vanskelig, noen ganger umulig, å sovne. For meg derimot, kan det gjøre veldig vondt å dras ut av søvnen. Jeg sier sinte ting. I dag tidlig sa jeg: «La meg være i fred. Jeg orker dere ikke. Det er så mye av dere.»

For akkurat det var det, for mye av dem. Den ene hadde glemt å avløse den andre, og den ene ringte på klokka og VEKKET MEG for å bli avløst. Etter det satt jeg ved macen og skrev og den tredje sa: «Jeg bruker telefonen min litt om du ikke har noe i mot det.» Da rant begeret over. Jeg var irritabel, som man kan bli ved mangel på søvn. Jeg er et godt eksempel på mitt eget innlegg. «La meg være i fred. Jeg orker dere ikke. Det er så mye av dere,» glefset jeg. Og så ble alt stille.