Hvorfor gjør jeg de samme feilene om igjen?

Dette blir langt. Vær forberedt på lang lesing. På forhånd takk.

I det sosiale spillet, feiler jeg ofte. Jeg gjør også de samme feilene utallige ganger. Kan jeg ikke lære? Nei, jeg kan ikke. Unnskyld. Jeg prøver! Men det handler om at man ikke kan endre seg totalt uten å føle at man blir solgt. Og jeg vil ikke være en som selger seg selv (les: hore). Nå maler, eller skriver, jeg med svart og hvitt igjen. Alt blir så stort og brutalt og enten eller.

Jeg kan stå opp for vennene mine og jeg kan trampe på de som sårer meg. Det er sånn min barne-logikk i voksen alder fungerer; irrasjonelt og ubeleilig. En middelvei med slingringsmonn er vanskelig å balansere på. Men det er det som er livets vei. For de fleste (les: ikke meg). Det handler om å velge ord med omhu og å bruke frasene på denne veien. Jeg kan dette til en viss grad, men ender ofte med å føle meg solgt. Når jeg kjenner meg solgt, kommer de vonde ordene ut av munnen min. Jeg vet ikke hvor jeg hører til og trenger å få bekreftet at jeg er likt eller mislikt. Å si vonde ord er en snarvei til å bli mislikt om jeg ikke holder ut ventetiden, tror jeg.

I går kveld fikk jeg et sammenbrudd (les: meltdown). Jeg kastet stolen jeg sitter på. Jeg gråt. Jeg sparket. Jeg klarte ikke klesskiftet så jeg har sovet i klær gjennom natta. Alt skjedde etter å ha blitt konfrontert med at jeg fokuserer for mye på sannheten for meg, men ord fantes ikke i sammenbruddet mitt. Ingen forstod noe. Dette skjedde heller ikke da konfrontasjonen kom, men i etterdønningene. Jeg strever med å holde meg flytende og etter noen timer sank jeg. I dag var det vondt å våkne.

Jeg har nylig blitt kastet ut fra et internasjonalt dukkeforum. Jeg våknet til det lørdag morgen. Jeg har ikke klart å skrive om det før nå. De som kjenner meg, vet hvor viktig forumet var for meg. De vet hvor altoppslukende dukkene er for meg. De vet at jeg for alt i verden ikke vil miste dukkene mine. Noen viser at de er glade i meg gjennom å la mer realisere dukkedrømmer. Og da snakker jeg om drømmer i våken tilstand, ikke som i søvnen fra innlegget i går. Snille mennesker syr tepper og klær til dem, av og til. Noen vil ha postkort fra meg med bilder på. De anerkjenner noe ved meg som jeg liker. De viser meg at bildene mine er fulle av uttrykk og vi skjønner hverandre fordi bildene er noe konkret begge kan se. Mange med Asperger syndrom sliter med å finne sin plass i fellesskapet. Med dukkene og bildene, har jeg fått et innpass. 

Til tross for viktigheten av å være en del av noe med dukkene, tråkker jeg i baret på arenaene for dukker. Jeg gjør de samme tabbene, om og om igjen. Jeg er ærlig, rett og slett, og noen ganger tar det litt av. Jeg sier det jeg tenker, mener, opplever. Men jeg opplever verden litt annerledes enn mottakeren av det jeg sier, det er åpenbart. Mottakeren tåler meg ikke. Det er min feil. Eller jeg vet ikke om det er hennes eller min feil. Men det må jo være min, siden jeg alltid kommer på kant? Andre seiler lett igjennom, som en del av en fiskestim på svøm. Forresten, den ene fisken min er død. Det kjennes også som min feil.

På sikt, blir jeg utestengt av sosiale foraer. Og det er jeg nå, for evig og alltid i et dukkeforum jeg hadde over 5000 innlegg, bidro med swaps, organisering av julekalendere og delte mine fotohistorier og bildegalleri. Heldigvis har jeg Facebook og det lille norske forumet, men vet likevel at jeg hører ikke helt til. Det som betydde mest for meg er borte.

Hvorfor lærte jeg ikke i tide? Jeg tror svaret må være: Fordi. Fordi det ikke kan læres. Å opptre slik folk vil, ville være å legge et teppe over sannheten min og å legge bånd på hele meg. Og nå er jeg en hund som sier voff, slikker deg i ansiktet som en valp og ber deg om å godta meg.