På stedet hvil og hvil (om å aldri vokse opp til familie og jobb)

Jeg har som jeg har sagt før, spilt i skolekorps. Der ble vi da vi marsjerte, kommandert til posisjonen hvil og hvil da vi stoppet opp. Posisjonen kjenner du kanskje fra militæret? Jeg står sånn nå, noen minutter, før jeg fortsetter å skrive.

Jeg blir på stedet hvil. Jeg blir ikke voksen og mor og gift eller samboer som de andre. Jeg er bare den lille jenta jeg en gang var. Men jeg er henne i voksen form. Tankene mine er ikke umodne, bare annerledes enn folk flest sine. Og sånn ting er, vil jeg de skal være for bestandig. Selv om de er dårlige. Kan du kjenne deg igjen?

Jeg er redd du ikke kan det, om du ikke har Asperger eller står nær noen med en autismespektertilstand eller annen funksjonshemming, for eksempel psykisk utviklingshemmede. Da kan du forstå. Da kan du se hvordan rutiner er gull verdt, hvordan den samme historien eller vitsen er den vi vil høre om og om igjen. Da jeg var liten hadde jeg to favoritthistorier fra mammas barndom jeg ville høre i reprise.

Mamma ville ikke alltid fortelle dem. For henne var de vonde minner om lærere som ikke forstod. For meg var de bevis på at til og med fantastiske, vellykkede, omsorgsfulle mamma ikke var perfekt. Hun fikk kjeft av læreren to ganger. Og siden jeg ikke følte meg perfekt og var redd for å ikke klare meg slik mamma klarte, klamret jeg meg til historiene. Det var som om de betydde at jeg kunne klare meg, på et eller annet vis.

Men jeg var ikke mamma. Det ser jeg i dag. De enkle barnehistoriene var ingenting i forhold til mine opplevelser av å ikke passe inn. De var bare eksempler på dumme lærere, ikke eksempler på at mamma ikke var riktig. Mamma var snill, god og dyktig.

Jeg er intelligent, jeg er smart, jeg er utspekulert. Alt dette gjør det vanskelig å forstå hvorfor jeg sliter big time på noen områder og ikke går videre i voksenlivet mitt. Det er gjerne i det sosiale spillet det kommer tydelig fram at jeg ikke er som alle andre. Jeg kaster ikke ball til og fra meg og andre, men skyter og treffer der det gjør mest vondt. Det handler ikke om at jeg ikke bryr meg om andre mennesker, men at jeg trenger å vite hvor jeg hører til. Det er vanskelig å få fram når jeg bare er passiv.

Er jeg aggressiv, får jeg svar. Kanskje rødt kort, utvist, bortvist, tvangsinnlagt. Eller, dette er jo omsorg, ikke straff. Men linjene er så vanskelige å se, for dere utenfra. Dere ser at jeg er fanget, og tenker jeg har gjort noe galt. Jeg skal fortelle deg hva jeg har gjort: Jeg prøvde å leve og jeg prøvde å dø. Det siste er jeg innesperret for.

Noen tror at mennesker med Asperger syndrom mangler empati. Jeg mangler ingenting. Jeg har mer enn nok. Jeg klarer bare ikke å porsjonere det jevnt fordelt ut. Jeg går helt opp i noen relasjoner og ødelegger andre.

Jeg kunne ønske relasjoner gikk på skinner, men vi mennesker er ikke tog. Jeg går rett frem, som et tog, men sporer av skinnene fordi jeg ikke følger normen og trafikkreglene. Jeg stopper ikke på rødt. Og dessuten skal man ikke være tog og gå rett frem, som jeg gjør. Man skal takle oppturer og nedturer og svinger både til høyre og venstre. Les: Forandringer. De skal jeg blogge mer om i morgen.

Da jeg gikk i korps, måtte vi ta små skritt i innersvingen og store i yttersvingen. Dette for å bevare rekka vår. Dette har jeg  ikke klart å få til i livet mitt etterpå. Jeg forblir. Jeg setter meg på bakbena og legger meg til å hvile når jeg får for mye (les: blir overbelastet av det vakre livet). Jeg gjentar: Jeg forblir. Hvil og hvil.

Advertisements

5 thoughts on “På stedet hvil og hvil (om å aldri vokse opp til familie og jobb)

  1. Åh… Dette innlegget rørte meg en plass.. Du er så tøff som tør å dele ifra ditt liv. Jeg har sagt det før, men får liksom ikke sagt det mange nok ganger; Brukererfaringer er så viktig for at folk utenifra kan forstå og handle deretter. Jeg ønsker deg alt godt der du er og dit du skal videre.. 💚

    Likt av 1 person

    • Så fint at jeg kan røre ved andre mennesker, til og med uten å ta på dem. Jeg setter pris på at du følger bloggen og det er så fint at du vil forstå og ser brukere og pasienter. Selv tenker jeg ikke på meg selv som bruker, men som pasient. Brukere er mer de som er friske nok til å gå på dagsenter osv. i mitt hode. Men igjen, det er mitt firkantede hode som går lett i lås når ting er annerledes enn jeg tenker dem. Takk for at du leser!

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s