Overvurdert, fantastisk og ujevnt begavet

Mange jenter med Asperger blir overvurdert. Man tror de fungerer bedre enn de gjør. Vi leker med oss selv og går på skolen og faller ikke av lasset.

Det blir også jeg, overvurdert. Jeg har blitt det hele veien, både før og etter diagnose, men selvsagt særlig før. Ingen forstod at jenta som fikk 6-ere slet big time i friminuttene.

Jeg lekte ikke mye med andre på min alder, men med dukker og dyr. Å være flink med hunden min ble sett på som å være omsorgsfull. Jeg var et omsorgsfullt barn som gråt da jeg var redd hunden min skulle bli avlivet og jeg mistet søvnen om nettene. Hun ble ikke avlivet, hun ble 14 år og jeg 21 før hun døde.

Vi levde livet sammen, hunden min og jeg, som Tod og Copper fra Disney-landet er venner for bestandig. Jeg kan enda føle pelsen hennes. Mange med Asperger syndrom har velutviklete sanser, og berøring kan vi huske livet ut. Jeg rørte pelsen, myk.

Min hukommelse, gjorde også at jeg ble oppfattet som intelligent. Jeg kunne pugge hele kapitler med bare én gjennomlesning og svare side opp og side ned på skoleprøver. Jeg var heldig! Mens andre slet, kunne jeg lese på senga og huske alt dagen etterpå da jeg satt der med prøven foran meg.

Ingen skjønte at andres emosjonelle tilstand kunne påvirke meg og de visste derfor ikke at jeg ble stresset når andre stresset, hvis jeg satt stille. Man sitter ikke stille når man stresser vel? Jeg gjør. Jeg er veloppdragen og satt på plassen min i klasserommet. Vi med Asperger har likevel en lav stress og sårbarhetsterskel men:

Ingen skjønte at jeg helst ville gråte siden jeg smilte. Jeg var tillært å smile og ble en maskott kalt «Spurven». Når jeg tenker tilbake på videregående er det ganske trist. Jeg var jo ikke meg. Jeg var «klovnen» som kunne være spurvefugl: Lett og glad. En spurv veier 5 gram. Det vil jeg også! Jeg vil i alle fall ikke veie mer enn en fullvoksen hare, som Helene Harefrøken. Jeg tror det er snakk om 4,5 kg. Men dette var en vekt-digresjon.

I tillegg er språket blant jenters beste ferdighetskretser. Vi henger ikke etter språklig, og jeg var i tillegg særlig god på å skrive, nesten begavet. Jeg surfer gjennom live som en miniatyr av Emily Dickinson.

Jeg har og hadde et større ordforrord, brukte ord som optimistisk fra jeg var seks, har stor språkanvendelse og behersker ordbilder. Jeg fremstår «bedre» enn jeg er. Ordene er et slør som legger seg utenpå alt og ingen ser det som ligger under. Ingen. Men:

Læreren fra barneskolen husker smilene mine, men også tårene. Jeg trodde hun hadde glemt dem, siden jeg mestret godt. Men noen mennesker så meg visst, om enn ikke fullt ut. De så aldri Asperger syndrom. Jeg måtte bli syk og 30 år først.

Videre går jeg frem og tilbake i tid og rom. Jeg er litt pasient, litt skoleelev, litt student, litt datter, litt søster, litt frisk, litt (veldig) syk, litt venn, totalt veldig misforstått.

Jeg møter meg i døra. En dame på 31 med langt hår, brune fletter, tynn kropp og et smil du kan le av og regne med. Hvem er jeg? Jeg vet ikke selv, og har aldri visst det.

Jeg er smart men vet ikke hvem jeg er. Denne diskrepansen mellom intellektet og emosjonene er enorm og jeg vil stikke hull på diskrepansen og la lufta møte himmelen og la fuglene synge visa for meg. Var jeg en sangfugl, tenker jeg og nynner deilig er den himmel blå. Jeg myser inn på virkeligheten. Der er du, normalt begavet.

P.S Mange med Asperger syndrom har en ujevn begavelsesprofil.