Asperger og meg (bokanmeldelse)

Til Margrete Myhrer, på noen og tjue, som laget denne diktsamlingen sammen med SPISS forlag.

Tusen takk. Jeg har skrevet mye om å si takk i det siste. Noen av oss med Asperger syndrom sliter med det. Men Margrete har fått meg til å si takk! Dette er et rørende, rimende dikthefte om å leve med Asperger syndrom.

Kjære Margrete, ikke gi opp, der du har samme drøm som meg. Vi vil jobbe i et bibliotek. Vi har ikke de største ambisjonene. Vi vil bare være assistenter. Men vi har håp og vi lever og vi er til, uten noe behov for å bli verdensberømte. Vi trenger bare et lite klapp på skulderen og bekreftelse på at vi er gode nok. Her og nå. Det er du!

DU deler av livet ditt, i rimform. Da du oppdaget at du hadde talent for å skrive dikt, begynte du å skrive til venner og familie. Det var lettere å formidle hvordan du hadde det med dikt.

Takk for at du valgte å skrive til oss andre også. Jeg kjenner meg heldig. Er jeg en heldiggris? Nei, jeg er bare en dame med Asperger syndrom som leser om en annen dame på samme spekter.

Boka har snev av humor. Ikke tro at Aspergere mangler det! Gustav Koi som jeg også leser en bok av, spiller på humor i livet sitt som buktaler. Vi kan ha det gøy, vi også. Selv når vi skriver om dystre ting som livstretthet. Gjesp!

Men jeg gjespet meg ikke gjennom dette heftet. Jeg lynleste det. Det var enkelt språk og gode bilder på hvordan det kan være å være, for en ung jente med en usynlig funksjonshemning.

Takk for at du synes, Margrete! Og til alle andre: God leseropplevelse.