Bestevenner

Det er ikke hver dag. Det er ikke hver dag jeg kjenner meg som åtte år, sitter i senga til venninna mi og spør hvem som er bestevennnen hennes og finner ut at det ikke er meg. Men det var sånn. Det var aldri jeg som var nummer 1. Men hunden min, hun hadde jeg.

Det er ikke hver dag, jeg går tilbake til barndommen og kjenner tårene mine i myk pels. Men det hender. Da er jeg 9 år og sliten av å leve, uten å vite det. Hvilken ni-åring er det? Samtidig som hun smiler, fyller ti og får ny sykkel? Hun stråler. Hun er meg.

Det er ikke hver dag, jeg kjenner på det frydefulle den bursdagen, da jeg satt i bilen med pappa og vi hentet mamma på jobb for å kjøpe sykkel til MEG. En offroad. Hvit, rosa og lilla: Lykke. Men i dag, i dag er alt så nære. Klemmene mine sitter løst. Jeg vil klemme mamma og pappa og broren min, enda jeg ikke er god på kroppskontakt. Flere med Asperger syndrom synes klemmer er vanskelige. Jeg er ikke alene. Jeg har en hund å stryke på.

Det er ikke hver dag, jeg innrømmer hvor glad jeg er i mamma og pappa, og hvor avhengig jeg er av at de er glad i meg enda jeg er voksen. Tro meg, det er de. Hvorfor? Det vet jeg ikke. De passer på hunden min.

Det er ikke hver dag, jeg kunne ønske jeg gikk den veien om igjen. Rett og slett fordi den er for lang. Vi må for langt tilbake. Kanskje til duploklossene. Jeg vil kaste dem i veggen i stedet for å bygge fredfullt, om jeg går om igjen. De rundt meg ville fått oppleve en jente som trengte tilpasning, og som følte frykt og skyld da den ene hunden vår døde. Les: Helene 2,5 år.

Det er ikke hver dag, jeg tenker på at jeg hadde en dachs oppå bleierompa mi, men i dag. Ja, kanskje jeg vil så langt tilbake, til vogna. Jeg er bestevenn med en hund. Voff.

P.S. Det er ikke hver dag, jeg vil dele disse tankene, for jeg gråter ikke over spilt melk. Jeg bare tenker JEG burde vært litt annerledes. Men jeg ER meg. Fra øverst til nederst. Kan du elske meg, som jeg er, slik en hund gjør?

P.S.2. Det er ikke hver dag jeg ber deg om å elske meg. Vil du besvare meg? Voff.

Advertisements

18 thoughts on “Bestevenner

  1. Vet du hva du fikk meg til å tenke på?
    Da jeg gikk i barneskolen, og det var gym og det skulle velges lag til «Over floden» eller Kanonball eller whatever. Jeg var som regel aldri den første som ble valgt, men jeg var heller ikke blant de to-tre som nesten bestandig sto igjen til sist, – for ingen ville ha dem på sitt lag. Så sa læreren at «dere kan bli med på det laget der…»
    Tenk hvordan de har følt seg…..
    Da jeg ble lærer sjøl, lot jeg ALDRI ungene velge lagene, – de var bestemt på forhånd, uten rom for diskusjon. En LITEN sak, men den betyr noe…..

    Likt av 2 personer

  2. Såvidt jeg kan huske, var jeg kanskje ikke den aller siste som ble valgt, kanskje bare nest sist, men jeg tror kanskje jeg kan ha vært sist, noen ganger, også. Jeg var elendig i ballspill, var livredd ballen, og skjønte meg ikke på selve ballspillet. Eneste gang jeg var sånn noenlunde flink i ballspill, må vel ha vært i et spill (husker ikke hva det het), der det var om å gjøre å unngå å bli truffet av ballen. Og har man skikkelig ballskrekk, så bruker man gjerne litt ekstra hode-energi og kroppsenergi på nettopp å unngå ballen…….

    Likt av 3 personer

  3. Ingen kan elske så mye som en hund. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å overse alt det rare vi mennesker gjør og likevel elske oss. Det første dyret vi hadde var en katt. Nå er jeg voksen og har sannsynligvis det siste dyret jeg kommer til å ha, en hund. Hunder er de jeg liker best.

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s