Lykke liten – om å såre andre

Lykkelige mennesker har ikke behov for å såre andre. Jeg kjenner ofte behov for å såre andre. Jeg er ikke lykkelig, antakelig, der jeg sender ut slemme e-post og bare er til bry. Jeg sårer noen andre enn meg, men egentlig er det meg selv jeg straffer. Jeg vil at noen skal bli sinte på meg, sånn at de kan sette foten ned, trampe på meg og vise meg hvor jeg tilhører – nettopp, på gulvet.

Jeg elsker baderomsgulv. Jeg kan sitte på dem i timesvis og bare kjenne varmen fra gulvet. Det er flis-belagt, hardt og med varmekabler. Jeg vil forsvinne ned i gulvet, som en 14-åring som har driti seg ut.

Mobbing slutter ikke når man har passert tenårene. Så lenge det er mennesker som er triste, redde for det de ikke forstår eller misunnelige på noe eller noen, vil det være mobbing. Ergo: Alltid. Jeg håper og tror voksne mobber hverandre mindre enn det som skjer i skolen. Men jeg er ikke sikker. Mobbing på arbeidsplassen er nemlig veldig vanlig. Tenk bare på Yssen og Valla. De brukte mediene i tillegg. Det ble bøker. En sånn bok vil  ikke jeg forfatte.

Når JEG sårer andre, er det for å få noen ord tilbake, det er som å sende ut en bomerang. Jeg trenger ordene så sårt. Jeg blør og sulter etter dem. Da jeg var på medisinsk avdeling i helga som var, ønsket jeg mer enn noe annet å såre et menneske jeg vet har vært på samme sykehus. Bare fordi jeg ville kjenne meg viktigere enn henne, der jeg lå og kjente meg null verdt. Rettferdig? Nei. Pent? Nei. Noe jeg burde handle på? Nei.

(Hva gjør jeg? Jeg sender hele dette innlegget og avslutter med: Jeg kunne ønske vi ikke møttes på vår vei. Det har vært fine øyeblikk. Øyeblikk der jeg har vært friskere enn jeg er og du har trodd på dem. Og du har trodd jeg var en annen enn jeg er. Jeg liker det ikke, fordi det ikke er sant. Jeg er bare en liten dame på ville veier.

Jeg kommer til å dø før jeg blir førti. Det er helt greit. Jeg er rolig og det er helt greit. Helt greit. Jeg kommer nok til å såre deg igjen. Fordi du er på den andre siden. Men da vet du at før jeg er førti, er jeg borte. Det er kanskje godt for deg. Jeg velger å tro på det, deg og den jeg håper du får lov til å være: En mamma i medvind.)

P.S. Jeg vil aller mest glede leserne mine. I dag deler jeg ut en cyber-klem. Ta i mot meg hvis du vil. Jeg skal ikke mobbe dere, samme hvor ulykkelig jeg måtte føle meg. (Jeg håper jeg kan holde det løftet. Vi aspergere er ærlige, og jeg ønsker å være ærlig med deg. Hei. Skrives vi?)

Advertisements

2 thoughts on “Lykke liten – om å såre andre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s