Å holde ut

Noen ganger, blir jeg helt usynlig for meg selv. Jeg ser bare det rundt meg og begrensningene og styrkene Asperger syndrom gir, og har gitt, meg. Jeg tenker på det som en rullestol ingen kan se.

invisible

Men siden det ikke er noen rullestol der på ordentlig, er det i stedet hele meg som blir usynlig og hindringene, som en rullestol, som blir stående igjen alene og blir alt du kan se.

Mine hindringer er sosialt og i forholdet til meg selv og andre. Jeg blir fastholdt fordi jeg kan skade meg selv eller andre (les: personalet, da det er de som er sammen med meg).

Jeg blir holdt med makt. Jeg tør ikke sitte i ro. Jeg sparker på alt som kan sparkes. Jeg velter stolen jeg skulle sittet på. Jeg blir 3 år. Men ikke meg som treåring. Ikke den smilende, drømmende jenta.

Men det blir bedre, når jeg roer meg ned, overloaden gir seg og jeg husker på alt det fine som ble sagt i boklanseringen. Jeg må bare holde ut, så lenge sykehuset holder ad meg, familien holder ad meg og hjertet mitt slår.

 

Advertisements

5 thoughts on “Å holde ut

  1. Jeg er glad for at boklanseringen ble en god og fin opplevelse for deg, Helene! Alle behøver bekreftelser, – på at vi betyr noe, på at vi blir sett, på at plassen vi opptar i rommet bare er vår egen.

    Ps: En god venn av meg havna i rullestol, måtte bl.a. trilles rundt under en ferie sør i Europa. Hun sier at INGEN så henne, de så bare rullestolen. Og når de egentlig skulle snakket til henne, henvendte de seg istedet til han som skjøv stolen……..

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s