En gavepakke

Jeg lager lister over gaver jeg gir. Jeg er redd for å ha glemt noen jeg burde gitt til. Da tenker kanskje personene at jeg ikke bryr meg lenger. Det er ofte feil, selv om jeg snakker via gaver. Dette innlegget er til både deg som får og ikke får en pakke fra meg i dag. Jeg begynner med å oppklare misforståelser.

Jeg har blitt misforstått, hundre tusen ganger. Da jeg var liten, var jeg sjy og lekte alene. Jeg ble forstått som sjenert. Dagdrømmer og sosial angst kunne også passe som beskrivelser av meg. Men egentlig var det min måte å leve med Asperger syndrom på. Hva var din?

Jeg, stille og snill, ble ikke oppdaget. Det er ingens skyld. Det var umulig å vite. Jeg var flink på skolen, for jeg gjorde lekser halve dagen. Ingen alarmklokker ringte. Dessuten kom skolen av seg selv for meg. Jeg trengte ikke å få med meg undervisningen, det gikk fint å sitte stille og late som. Det var min måte å passe inn på, når jeg egentlig kjente meg annerledes og hadde Asperger syndrom.

Da jeg ble alvorlig psykisk syk, så man symptomene og ikke bunnen. Anoreksia nevrosa og alvorlig borderline og selvskading roper unektelig høyere på sykehuset. Det er lettere å høre, lese, fange opp og ivareta. Man fjerner skarpe gjenstander, forer opp og gir sosiale utfordringer og ansvarliggjøring. Ting jeg ikke var klar til, eller tålte, med Asperger syndrom i bunnen.

Vil du forstå hvordan alt henger sammen? Jeg tror vi er på sporet, av Asperger syndrom. Dachs er en jakthund. Jeg eier en! Hun har funnet meg denne julaften, satt seg på fanget mitt og bare vært til, med «mammaen» sin som har Asperger syndrom og et godt lag med hund og andre dyr.

Aspergerpsykologen sa at bloggen min er en gavepakke til de som vil forstå. Så: God jul til deg som leser. Takk for at du leser på selveste julaften, før sølvguttene kanskje. Jeg ringer inn klokken 15 og du gir meg verdi. Jeg får vær noen jeg også. Og til deg som leser har jeg en blogg: Til Deg fra AspergerJuleJenta.