Så pyntes et tre i dag 

Hjemme hos oss, pyntes treet lille julaften uten unntak. Som jeg har skrevet før, ble treet i år tatt opp på feil dato på sykehuset, det fikk det til å revne inni meg og føle at selve julen, mens ledelsen har fri, ikke er den viktige. Hopper de over jula vår? Hva kan skje da?

Dagens juleminne kommer fra Marit, en annen lille julaften med juletrepynting.

For over 40 år siden flyttet vi til Kirkenes.

Den første julen der oppe hendte det jeg nå skal fortelle.

Vi hadde kjøpt juletre, det var hugget tidlig på høsten og var pakket i nett, helt flatt.

Vi satte det på ett tak utenfor ett soverom i påvente av lille julaften da treet skulle pyntes. Det var jo kaldt der og treet var frosset.

Da det skulle tas inn gjennom vinduet falt alle nålene av, de var jo sprø og frosne.

Der sto vi med ett tre uten nåler og gulvet fullt av nåler.

Heldigvis fikk vi fatt i nytt tre og det ble en fin jul.

Vi lærte noe av dette og satte treet i kjelleren de påfølgende årene.

Her vi bor nå går vi i skogen og finner treet vi skal.

Minnes dette hver jul når treet skal pyntes.

Det er godt med minner man kan smile av i etterkant fordi man har funnet en løsning på problemet som dette minnet illustrerer. Det ble en fin jul og en historie som lever videre i generasjoner. Jeg tror at personalet har lært at man skal pynte personlig, gjennom mitt utbrudd om et litt nakent kunsttre.

Jeg elsker løsninger, at ting ordner seg og faller på plass og blir tradisjon tro igjen. Jeg er så glad i dem at jeg ofte skriver dem ned. Løsninger er som mattestykker som går opp. Det handler om logikk. Kalde trær får sjokk i et julevarmt hjem. Treet trenger gradvis tilvenning, akkurat som meg.

Tilvenning trenger mange som har Asperger syndrom. Tar du meg inn i varmen for brått, velter jeg. Jeg takler ikke omveltningen, selv om den er av det positive slaget. Pynt meg langsomt! Jeg kan ikke glitre med det samme. Men til slutt vil jeg skinne, som ei stjerne i mørket lyser gult.

Det handler om å være annerledes, og likevel skulle passe inn i et hus, som treet som kom fra skogen. Det er ikke naturlig for grantreet å være i et hjem. Sånn føler jeg det ofte sammen med andre mennesker. Det er ikke naturlig for meg å omgås dem! De snakker et språk jeg ikke skjønner.

Jeg skjønner at det lyder rart, men jeg ber om tid. Behandling og tilrettelegging tar tid. Det vet psykiatrien alt om, egentlig. Så går vi videre i denne lille julaften, i sakte tempo. Jeg med Asperger syndrom søker innpass. Om noen timer kommer Grevinnen og hovmesteren. De har vært der hvert år, så den filmen kan jeg smile og le til. Hoho! sier nissen. Som barn var dette et høydepunkt, og tradisjonen har blitt med inn i voksenlivet. Ingen ting skal forandres.

Blant det uforanderlige, gjorde voksne av og til endringer i julepyntingen. Ikke av vond vilje, men de visste ikke bedre. Hvor i stua treet stod var nemlig veldig viktig for meg. De årene det ble flyttet på, selv om det bare var to meter i en annen retning til et hjørne i stua, opplevde jeg at det strittet imot inni meg. Det føltes som om det da ikke ville bli jul i det hele tatt! Mange med Asperger opplever mest gjennom det vi ser. Detaljer er derfor viktige. Se, du har en barnål i håret!

P.S. Marit er nå med i konkurransen om et kommunikasjonsarmbånd. Vil du dele ditt juleminne? Det kan også være fra i år. Send meg ditt på epost helenelar@gmail.com sammen med navnet du vil jeg skal bruke på deg.