Forstyrret identifisering (et personlig bilde)

Jeg har en forstyrret identifisering. Flere med Asperger syndrom er kameleoner og pendler i identitet. Jeg bruker ofte klesplagg med tekst for å skape meg en identitet. Men jeg bytter på hvem jeg er.

Jeg opplever meg selv annerledes enn andre opplever meg. Jeg er mer direkte enn jeg oppfatter selv. Jeg er samtidig mer tilbaketrukken enn jeg kjenner meg. Jeg har et smil på lur når jeg er trist eller når noen sørger.

Jeg sørger. Legen min fortalte meg at dette er min sorg. Det at jeg ikke kjenner sorg i form av tårer som mange andre når de mister en venn i plutselig død. Det er om mulig en enda verre sorg, forklarte hun meg.

Jeg bruker andre mennesker som speil for å vite hvem jeg er. Jeg ser meg i andres kommentarer. Jeg hører etter alt de har å si. Jeg er lutter øre. Mange med Asperger syndrom er usikre på når det er deres tur til å snakke og overøser med setninger eller spørsmål, jeg også. Andre ganger er jeg veldig stille og du kan føle at du fører enveiskommunikasjon. Jeg kan sitte i min egen verden uten å si noe som helst. Derfor oppleves noen Aspergere som innadvendte.

Jeg smiler. Latteren sitter løst. Det er denne uformelle tonen som jeg ikke får grep på. Hvordan skal vi snakke sammen? Jeg prøver å lytte til legen, se henne i ansiktet og selv om jeg ikke ser i øynene får jeg i alle fall med meg håret, svart. Jeg vil ha svart hår. Og så har jeg assosiert meg vekk, helt til Asia. Noen spiser stekt ris.

Du er ekstremt syk, sa kontaktpersonen og så på meg med et blikk som talte for seg. Asperger syndrom er ikke en sykdom i seg selv, men en usynlig sosial funksjonshemming.  Den fører derimot ofte med seg tilleggsvansker og vi får et komplekst sykdomsbilde. Det handler for meg blant annet om anoreksi og speilbildet i lys av diagnosen alvorlig anoreksia. Jeg vet ikke hvem jeg er, hvisket jeg inni meg og utenpå skrek jeg at jeg har rett, de lovet meg å redusere kostlista. Men jeg er ekstremt syk og kostlista kan ikke justeres ned. Jeg hører han si det. Skjønner du speilbildet?

I dialog med mine nærmeste, får jeg høre at dette er for sykt. Skadingen min, hvordan jeg kommuniserer, alt sammen – det er for sykt. Jeg er for syk. Ser du meg? Ser jeg meg? Man kan ikke være med på tankegangen min. Jeg tenker meg om to ganger. Jeg finner fram en gammel barnesang og en dukke. Jeg lager denne videoen:

Hilsen Helene eneleH

Reklamer

4 kommentarer om “Forstyrret identifisering (et personlig bilde)

  1. Det er fremdeles veldig enkelt for meg å se meg igjen i det du skriver om. Jeg har et lett sinn, for det meste, men sorgen sitter dypt og lar seg ikke alltid forløse med gråt. Jeg har en sønn, en bror og en far i himmelen, og jeg ser for meg at broren min er muntrasjonsråd der oppe, for han kunne virkelig å underholde med vitser og ordbruk. Og jeg har en sykdom som lett lar seg utløse av stress, og stress er ingen mangelvare i livet til noen med asperger syndrom. Min sykdom viser seg i form av hva man kunne oppfatte som enten forkjølelse eller en astmaliknende tilstand, noe jeg har stridd med siden jeg var ca. 18 år gammel. Den sykdommen heter polykondritt. Og så har jeg angst, som antakeligvis utløser stress, som deretter utløser sykdommen. Kropp og sinn går hånd i hanske, sies det jo, og det tror jeg stemmer, at alt smelter sammen i en sånn salig suppe som det kan være vanskelig å komme ut av. Mange med asperger, har jeg skjønt, kan ha tilleggsvansker som overgår selve as-diagnosen, for den er vi jo født med, så det er ikke noe uvant i den forstand. Men jeg tror at stress i seg selv gjør at vi kan bli både fysisk og psykisk syke, og at vi er mer utsatte for å få denslags tilleggsbelastninger. Men da er det jo fint at vi liker barnesanger, kanskje, for de er jo lette. Og jeg tror at jeg tross asperger syndrom var et lykkelig barn. 🙂

    Likt av 2 personer

  2. For meg og min sønn er det ikke ASen som er det vanskelige, men tilleggsgreiene våre.
    Han har en sosial angst som tidligere hindret det meste men som sakte men sikkert ser ut til å løsne litt. Den har vært mye værre for ham en selve ASen.
    Det samme for meg. ASen er jeg jo vant til. Kombinasjonen depresjon og generell angst er mye mer slitsom og krever så himla stor plass. Heldigvis hjelper pillene.
    Takk enda en gang Helene for ordene dine.

    Likt av 2 personer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s