Hva er «Aspergersk» ved meg? (Og kanskje deg).

Noen ganger, ser jeg meg i speilet og tenker: Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen? Jeg ser inn i en lærebok og tenker jeg kan vel ikke ha Asperger syndrom engang. Da spør jeg menneskene rundt meg hva som er typisk «aspergersk» ved meg. La meg lage en ABC. Jeg liker lister med punkter. Lister meg så still på tå, og lytter til det de har å svare.

A.) Et av svarene er direktheten min. Jeg sier ting som de er. Det er vanskelig for meg å omgå sannheten. Jeg husker enda den gangen i russetiden mai 2003 jeg måtte ta en hvit løgn til mamma, fordi jeg enda var ute og kjørte russebilen da jeg burde ha lagt meg.

Det er typisk aspergersk å gå rett på; direkte. Jeg spør om å få ting da. Alt fra småpenger til dyre gjenstander. Forfatter Gro Dahle har også merket seg dette trekket ved meg. Jeg går rett på, samme hva jeg støter på. Keep swimming! Utholdenhet er et trekk.

Gro slakter meg ikke, men heier meg fram. Opp og fram til boka mi.  Hun vil også at jeg skal sende inn tekstene mine til skjønnlitterære forlag. Jeg mangler den troen på meg selv. Det er typisk Aspergersk å ha skyldfølelse og å ikke kjenne seg bra nok i et samfunn som forventer og krever, er tilpasset teambuilding og samarbeid. Sosialt vil jeg ha ting på måten jeg vil. Det leder oss over til det andre:

B.) Det andre er følsomheten min for endringer og sånn. Det er vanskelig for meg når noe forandrer seg, enten det er hårfargen din eller timeavtalen vår. Jeg prøver å kamuflere at det går inn på meg. Mange med Asperger syndrom reagerer på forandringer. Merk deg også at når du forventer at vi skal svare: «Du ble fin på håret» svarer vi ikke alltid det. Vi kan ha begrensninger i kommunikasjonen og slite med gjensidighet i dialog.

Jeg liker ikke oppussing, Norges største hobby. Jeg liker at ting er som de alltid har vært. Jeg liker ikke at regler endrer seg. Jeg liker ikke å være i endring. Jeg prøver å holde meg på status que, enda jeg ofte har det forferdelig. Det er mitt liv og jeg skal ikke bytte med deg. Ta det med ro, vi bytter ikke jo, så la meg være i fred! La meg være meg. Kan du?

C.) Det tredje, her punkt C, er behovet for balanse. Jeg har jo et relasjonsproblem så fort jeg får mindre enn jeg gir. Jeg vet det så godt. Jeg prøver å være venn, men noe inni meg skriker høyere enn meg og jeg sårer det andre mennesket eller konkluderer med at jeg skulle vært død og jeg tar avstand. Det gjør vondt å skrive at jeg vil ha pengene dine for tiden min. Det gjør vondt å innrømme at jeg verdsetter min tid på deg i penger.

Pluss (+) i bloggboka: Etter å ha skrevet denne lille ABC, vil jeg tilføye: Selv kjenner jeg også på et trekk som er vanlig ved Aspergerger syndrom som nevnes i diagnosekriteriene, dog ikke som et krav: «I flere tilfeller har personer med Asperger syndrom en klossete motorikk» (Gillberg & Gillberg 1989).

Jeg opplevde det tydeligst i min «karriere» som skolekorps-klarinettist. Jeg klarte ikke å koordinere armer med bein. Jeg har også mislykkede forsøk på å trene aerobic og freestyle disco-jazz. Jeg var 14 og ville danse som de andre jentene. Jeg ville være med! Mange med Asperger syndrom er kontaktsøkende selv om vi ofte finnes alene i skolegården.

Jeg fikk ikke til å danse, men kjøpte dansetights og g-streng (så ikke truselinjene synes). Jeg var copy cat, men måtte fortelles hva som var inn på trusefronten. Det som kom automatisk i en venninneflokk, fikk ikke jeg med meg. Kanskje fordi jeg ikke var i flokk, men helt alene i mengden. Jeg tar en oppdrag Nemo og svømmer blant fiskene. Vi med Asperger har litt vanskelig for å passe inn, men jeg prøver i havet. Hopp (les: håp) i det!

Illustrasjon: Dukke av Mewie Fish.

P.S Jeg har jobbet mye med morgendagens blogginnlegg. Parantes: kom tilbake og les, hvis du vil da. Parantes slutt.