Å lære seg å leve på nytt

Da jeg 30 år gammel fikk diagnosen F84.5 Asperger syndrom, en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse på autismespekteret, åpnet jeg øynene mine. Jeg begynte å se sammenhenger og forstå hvorfor jeg har levd slik jeg har gjort. Jeg så trekk ved meg jeg ikke hadde oppdaget før, som om jeg akkurat hadde fått føtter og lært å gå. Jeg så tilbake på meg selv og så meg stå utenfor mitt eget bursdagsselskap som en marsboer.

Jeg skulle gå den sommeren 2014, med nye sko. Slik føltes det. Jeg ble plutselig veldig liten, nærmere tre år. Jeg følte meg maktesløs og famlende i mørket. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle være et menneske. Jeg opplevde at jeg aldri hadde visst det, egentlig. Og så stod jeg der på begge bena og skulle gå som andre personer.

Jeg fikk erfare at jeg ikke var som alle andre. Jeg ble gul og blå. Det er så lett å falle. Jeg fikk oppleve hvordan folk ble kjent med hverandre, og hvordan de valgte bort de dem ikke likte; hvordan en avvisning kunne se ut. Jeg ble observatør for alvor. Jeg skjønte at jeg hadde noe å lære og begynte å lese om hva jeg hadde gått glipp av. Jeg leste bøker om sosiale koder for å se hva som skjulte seg bak og hva som var forventet av meg.

Barn med autisme har en særlig forsinket utvikling i evnen til å trekke slutninger om hva andre tenker, tror og hvordan de vil handle på det. Jeg er det barnet som voksen. Jeg er alltid i tvil om responsen når jeg sender ut en mail. Jeg er alltid i villrede når noen gir meg et kompliment. Jeg vet ikke om det er en frase eller om det er en sannhet. Jeg sliter med å tolke sosiale situasjoner. Jeg biter meg merke i detaljene. (Jafs.)

Jeg har enda ikke lært meg hvordan folk blir kjærester, smelter sammen og etablerer et forhold. Så store ting kan jeg ikke forholde meg til. Les: Jeg er enda liten. Jeg har bare hatt diagnosen i knappe to år. Det er begrenset hvor mye man rekker å ta innover seg på den tiden. Det er mange store inntrykk og jeg rykker inn i meg selv stadig vekk. Vi kan snakke, dvs. skrive, om en regresjon. Jeg vet nå hvorfor jeg vil ha ting bokstavelig, det er slik jeg har lært å tolke og navigere i verden av usynlige normer.

Jeg må lære å snakke høyt og tydelig. Det står på tavla nå. Det kunne jeg ikke som syvåring i klasserommet. Det kunne jeg ikke som tvangsinnlagt 22-åring. Men jeg begynner å komme meg. Langsomt leder også et sted. Og jeg må godta at jeg aldri blir så «voksen» som alle andre. Jeg er ikke mindre intelligent enn andre mennesker, men spesielt i det sosiale livet trekker jeg et kortere strå. Jeg løper i gresset, kjenner det kile under føttene. Jeg er følsom. Trå varsomt, sammen med meg. Vi opplever, vi går. (Søndagstur?) beginningBilde: Dukke av Irrealdoll 

Advertisements

2 thoughts on “Å lære seg å leve på nytt

  1. Det å endelig skjønne at jeg hørte med i den merkelige gruppen ASD var mest deilig. Endelig var det forklaring på så mange hvorforer og så hørte jeg plutselig til et sted med folk som sa ting akkurat sånn som jeg opplevde dem. Noen ganger var det akkurat som om de hadde kommet på besøk inn i hodet mitt og så skrevet om det. Utrolig deilig. Sånn har det vært mange ganger med deg Helene.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s