I går skrev jeg om viktigheten av at du ser det positive i oss med Asperger syndrom. Sånn kan vi bidra til et mangfoldig samfunn. Likevel vet jeg at på den andre siden, er diagnosen negativ.
Når jeg glemmer det, som skjer innimellom når du har troa på meg, risikerer jeg å åpne meg for mye. Du må fortelle meg at jeg kan risikere å miste arbeidet mitt eller friheten min hvis jeg åpent og ærlig forteller hvem jeg er. Det er ikke åpenbart for meg når jeg forsøker å være meg selv. Jeg skjønner ikke at jeg må spille skuespill til stadighet.
Mange med asperger blir behandlet som dumme og uregjerlige som ikke er kloke nok eller ansvarlige nok til å få vite hvem vi er og hva vi har behov for. Blir man behandlet på den måten, lykkes man ikke sosialt. Og det prøver jeg jo på hele tiden! Å lykkes. Du må ikke behandle meg som dum og vrang. Jeg er veldig velvillig, jeg har bare noen begrensninger.
Da er det viktig at vi spiller med åpne kort, både de positive og de negative. Ikke la meg blottstille meg, men heller ikke gjem meg bort og rakk ned på meg. Da blir jeg så rådvill og kan ikke fungere. Jeg risikerer å ødelegge både for meg selv og andre.
I konflikt blir jeg så lett dramadronning. Da er det alfa omega at jeg vet at du toner meg ned til prinsesse og du blir kongen min. Du har stor betydning for meg. Ikke misbruk tilliten.
Fordi jeg prøver å lykkes på den sosiale arena, mestrer jeg blogg. Jeg står i kritikk, ærekrenkelse og vrangvilje også. Kanskje oppdager jeg ikke engang at det skjer med meg (kritikk, ærekrenkelse og vrangvilje). Vi mangler av og til evnen til å oppdage non-verbale signaler. Jeg trenger at du sier at du ikke liker meg svar på hvitt. Bare da vet jeg at jeg skal trekke meg unna.
Liker du meg ikke? Ja, da kan jeg holde avstand. Men siden jeg ikke vet disse tingene, er jeg ofte usikker og derfor på avstand hele tiden og du når ikke helt inn til meg. Jeg mangler en del vennskap. Det er frustrerende for deg når du prøver å si at jeg er noe spesielt i positiv forstand. Jeg hører kanskje ikke etter med øynene mine. Men jeg hører med ørene når jeg ser på skoa dine.
Den harde sannheten er at jeg ikke alltid vet mitt eget beste. Jeg kan ødelegge mye for meg selv. Jeg kan vise for mye av meg, som mangel på empati og et egosentrisk tankemønster fordi de rundt meg ofte skaper en overload hos meg. Jeg blir ikke den positive puslebiten jeg prøvde å være. Ja, jeg mislyktes. Prøv å fang meg opp i tide! Jeg glemmer at jeg ikke kan være meg. Kan jeg få prøve en gang til?
Bilde: Pixabay
aspergerinformator.com 
Hvis jeg sier at jeg ikke nødvendigvis liker alt du sier eller alt du gjør, betyr ikke det at jeg ikke liker DEG! Det er viktig å kunne skille her, – ikke sant?
LikerLikt av 2 personer
Det er viktig 🙂
LikerLiker
Reblogged this on SteneAnker.
LikerLiker
Selv syns jeg det kan være vanskelig med selve diagnosen i den forstand at jeg skjønner ikke egentlig hva som skal være så veldig negativt med å ha asperger, dvs. jeg skjønner ikke at folk liksom prøver å trøste meg med sånne ting som at det ikke er så synlig. Kanskje folk er redde for det ukjente? Kanskje det derfor er vanskelig og forvirrende for folk å skjønne seg på selve asperger diagnosen. Merkelappen.
Jeg skulle kanskje ønske at folk hadde litt større toleranse for annerledeshet. For jeg tror at vi med asperger virkelig ER annerledestenkende, dvs. det at hjernen vår ikke er strukturert helt slik som andre, gjør at vi kanskje har en litt annen kommunikativ måte. Og i stedet for å forsøke å «trøste oss» med sånt noe, at de heller hadde den holdning at jaha, sånn er du, det er greit og ålreit, og lar det være med det, i stedet for hele tiden å forsterke det at diagnosen er noe negativt, og at JEG på den måten også er et negativt element.
LikerLikt av 2 personer
Jeg er helt enig med deg. Jeg vil bli respektert som den jeg ER, MED Asperger syndrom. Jeg vil ikke høre at det ikke er noe å bry seg om. Det er en bit av bildet meg. Og det finnes. Jeg finnes. Og jeg trenger at noen er glade i meg.
LikerLikt av 2 personer