Å være annerledes

Hjernen min er, om jeg har Asperger, litt annerledes enn hjernen til de vi kaller nevrotypiske. De nevrotypiske er de såkalt normale. For meg er det rart at det er normalt med hvite løgner, innpakning av sannheten og å glemme ordlyden i setninger. Jeg blir noen ganger frustrert når noen ikke husker like godt som meg, og vender om setningene når de skal gjenta en tidligere samtale. Vi snakker ikke samme språk da, og det skurrer. Tenk deg en radio som er stilt midt mellom to kanaler. De kolliderer på midten.

Jeg er flink til å lage riktige setninger. Jeg er flink til å skrive. Jeg er god på å skape liv i bildene mine. Jeg synes det er vanskelig å snakke om småting. Jeg blir sint når andre ikke skjønner meg. Jeg har vanskeligheter med sommertid og vintertid. Nå skal vi snart stille klokka igjen. Jeg har vanskeligheter med forandringer. Jeg har vanskeligheter med å knyte skoene mine fordi det tar energi. Jeg må fordele energien min på det jeg bryr meg om. Som bildene mine og skrivinga mi. Jeg har ikke så mange venner. Det er fordi jeg er annerledes. Jeg sier ikke alltid de riktige tingene og noen ganger sier jeg for mye.

Når jeg snakker, sier jeg mindre enn når jeg skriver. Det er fordi, selv om jeg er Asperger med språk, har jeg en autismetilstand og vi klarer ikke alltid å snakke så godt for oss. Aspergere har språk, men mange av oss er bedre på å uttrykke oss skriftlig. Har du tid på å vente på at jeg skriver? Jeg skriver ganske fort. Det er jeg god til. Å skrive. Jeg tok en liten pause, men nå er jeg tilbake. Jeg leker med fingrene over tastaturet og det gjør ikke vondt når de treffer tastene selv om det er berøring. Det er fordi jeg styrer fingrene mine selv – selvstyrt berøring. I dag vil jeg skrive og si takk. Til de som bryr seg om meg. Litt annerledes.

Jeg blir litt sint, når du sier jeg er flink til å si hvordan jeg har det. For du vet ikke at jeg ikke sier alt. Det meste sier jeg ikke! Og så sitter sykepleieren der og tror den vet alt. Det er som å være naken påkledd. Skjønner du? Kanskje kommer ingen til å forstå meg, noen gang. Og kanskje vil jeg aldri lære meg hvordan man blir kjærester. Kanskje blir jeg singel ut livet. Kanskje, fordi jeg har noen tilleggsvansker, kommer jeg til dø ung. Kanskje er jeg allerede på overtid. Kanskje vil du aldri forstå at et menneske kan være på overtid, annet enn på jobben og få ekstra betalt. Det er sånn det er for nevrotypikere i arbeid, tiden etter endt arbeidstid regnes som overtid man får igjen som kroner og øre eller fritid.
(P.S Mange med Asperger syndrom har også jobb – og får overtidsbetalt. Heldigvis.)

blogg.jpgIllustrasjon: Dukke av Dust of doll. 

Reklamer

18 kommentarer om “Å være annerledes

  1. Jeg fikk i oppdrag å drømme for ikke så lenge siden, drømme om hvordan en ideell dag for meg ville sett ut. Fordi jeg har så gode minner fra hytteliv da jeg var barn (ei slektshytte som søskenbarnet mitt nå eier), så kunne jeg da kanskje se for meg at jeg hadde ei hytte ved et vann med et atelier, robåt, fiskestang, og at hytta var lita nok til å være koselig, stor nok til eventuelt å kunne invitere venner dit. Og drømmedagen ville nok også da innebært grilling, eller bål med bålpanne. Hvis jeg ville, kunne jeg da ha enten laget skisser, malt, eller tatt fotografier beregnet på maling når jeg kom hjem. Eller sittet i båten og fisket, bare med naturens lyder rundt meg. Hvordan ville en ideell dag sett ut for deg?

    Liker

  2. Flott innlegg , du er virkelig en unik kvinne og Syns det er spennende å ta del i din verden selv om den er forskjellig fra min😀 Ønsker deg alt godt .
    Hilsen Merethe

    Likt av 1 person

  3. Nei. Det nytter nok ikke å blottlegge deg helt for oss. Da blir du kanskje enda mer utmattet, og det virker som om du sliter nok som det er.
    Det løgnene har jeg heller aldri forstått. Eller jeg har jo det, for jeg måtte lyve en lang stund fordi noen sa jeg måtte. Da ble nesten alt en løgn. Og det tok skikkelig lang tid før jeg klarte å slutte, for da var jeg skikkelig fanget i en liksomverden. Jeg har lært ungene mine om å lyve og har sagt alle typene som finnes og hvordan man gjør det. At man også kan lyve når man ikke sier noe. Men jeg vet aldri når noen lyver til meg og jeg har heldigvis blitt skikkelig dårlig på det igjen.
    Jeg lager mye lyd. Alt for mye lyd ifølge familien min. Skjønner godt at de sier det, men lyden tar over. Når jeg snakker blir stemmen min høyere og høyere. Ikke før den har blitt skikkelig høy skjønner jeg hva som har skjedd og da vet jeg ikke lenger hvordan den egentlig skal høres ut. Men jeg har problemer med andres støy. Alt bråker så mye. Men bråket kan være ganske fint og, som idag tidlig da jeg hørte alle fuglene som brøt inn i trafikklyden.
    Sønnen min er veldig stille. Det er også mannen min. Kanskje ikke så rart.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s