Behovet for å stå fram med Asperger syndrom begynner med en bevissthet og psykiske og fysiske forhold i oss selv som er avgjørende for våre muligheter og begrensninger (Stephen Shore). Når man står fram, vil en reaksjon komme tilbake, fra dem som vi deler informasjonen med.
Da jeg begynte denne bloggen for et drøyt år siden, hadde jeg et informasjonsbehov. Det var jo «ingen» som forstod meg og andre med tilsvarende tilstander! Vi var en gåte. Og ikke var det noe morsomt svar på oss, som det ofte er i gåter og som dermed får deg til å trekke på smilebåndet. Som gåten om hvor alle hanene vil dra, jo til Hønefoss!
Og når jeg skriver smilebåndet, ser jeg et målebånd. 10 cm munn? Jeg ler for dette er morsomt! Det er morsomt å assosiere, leve i fantasien, drømme rømme. Jeg har også en tendens til å dissosiere. Da blir jeg litt borte. Det er når virkeligheten er for mye for meg. Det er den av og til. Jeg legger ikke bånd på meg til å tie om det for du vil oppdage det når du ser meg i speilrefleks; at jeg ikke alltid smiler innvendig. Jeg setter likevel like stor pris på deg. Det handler ikke om det. Det handler ikke om at noen har gjort noe galt mot meg. Asperger syndrom er en medfødt tilstand.
Å stå fram med diagnosen innebærer å røpe noe som kan skade forholdet til den vi forteller det til, selv om hensikten er det motsatte (Shore 2003). Derfor lagde behovet for å stå fram usikkerhet hos meg og de jeg var glad i. Jeg mistet et par venner.
Jeg, som ikke vet helt hvordan man får venner, fikk også flere nye. Jeg gjorde at flere mennesker der ute klarte å hjelpe de dem er glad i med samme syndrom som meg. Om det var verdt å gå opp veien for andres skyld? JA.
Det som er spesielt med å fortelle om en diagnose, er at det er noe litt mystisk som ikke alle vil forholde seg til. Og de har lov til å la være. Å stå fram kan være verre, eller en høyere terskel å trå over, for personer i atismespekter enn for eksempel personer med fysiske funksjonshemninger. Det er fordi Asperger syndrom er et usynlig handicap som ofte ikke blir oppdaget med det samme man treffer oss. Men det finnes, likevel, akkurat som meg. Jeg finnes.
Når folk forteller om seg selv, fokuserer de ofte på det positive. Der kommer jeg litt fra bakvendtland. Jeg er vant til å finne mine negative sider fremfor de positive. Der kommer vi til det interessante med Asperger syndrom. Da jeg skulle fortelle om Asperger, måtte jeg lære meg å sette ord på de positive styrkene mine! Mange med Asperger syndrom er spesielt flinke til noe, selv om mange av oss sliter big time sosialt. Noen er skuespillere, kunstnere, artister eller forfattere. La meg forsøke:
Jeg er flink til å skrive og til å fotografere og gi liv til bildene mine. Nå kommer våren og jeg smiler til søledammene. La en hestehov sprette opp! Speilrefleks.
aspergerinformator.com 
Jeg kjenner meg igjen i det med assosiasjoner og/eller digresjoner. Sånn kan en vanlig dagligdags samtale om noe helt annet plutselig gå over til å bli et helt foredrag om f.eks. oppdrett av kalkuner (jeg har vært «kalkunkokk») for ca. 20 år siden. Noen ganger greier jeg kanskje å la være å forlate temaet og snakke om assosiasjonene eller digresjonene jeg får, andre ganger får jeg på en eller annen måte sneket de temaene inn i samtalen. 🙂 ❤ Og jeg tror nok kanskje jeg alltid har vært sånn. Og omstendelig, også, har jeg fått høre endel ganger at jeg er.
LikerLikt av 2 personer
Reblogged this on SteneAnker.
LikerLiker
Kjempefint skrevet og bilde.
LikerLikt av 1 person
Hodet mitt elsker å tenke på den måten. Assosiasjoner. Faktisk så mye at det irriterer folk, for de klarer ikke følge med på hvordan jeg klarte hoppe fra a til e, så utenfor og tilbake på a og kanskje b.
Så begynte jeg å tenke på alfabetet. Jaja. Det lærte jeg da jeg var bitteliten, for lese og skrive lærte jeg som 4åring. Akkurat fyllt 4år: pappa, du må lære meg å skrive!
Han gjorde det. Takk pappa.:)
Nå rodde jeg meg bort igjen. Poenget var assosiasjoner. De som ikke bruker tenke sånn blir ofte forvirret, men finner man likesinnede å prate med kan det bli artige samtaler.:).
LikerLikt av 3 personer
Da har vi litt like hoder! Jeg fortsetter å skrive. Uten å rime eller grine.
LikerLikt av 2 personer
Neste assosiasjon om assosiasjoner. Holdt visst et slags «foredrag» om det å male, antakeligvis om maleteknikker, farger, hva fargene står for etc, for noen jeg snakket med mens jeg var på et kuropphold for noen år siden, en av medpasientene mine som jeg satt og snakket med i hva vi kalte «røykebua».
Så måtte jeg inn på rommet mitt for å hente noe.
Da jeg kom tilbake, fortsatte jeg «samtalen» der vi slapp. Og han jeg snakket med bemerket det, at jeg tok opp tråden akkurat der jeg slapp den, som om jeg aldri hadde vært borte. Han kom med en vittig bemerkning om det, som vi begge lo av. 🙂 ❤ Husker ikke nå helt ordlyden i det han sa. Men han tok meg veldig på kornet.
LikerLikt av 2 personer
Så fint!
LikerLikt av 1 person
Han samme karen, han var forresten uheldig en dag, en fugl slapp fugleskitt på ham. Og da husket jo jeg et dikt, jeg da, fra jeg var barn, som jeg delte med de som satt i røykebua den dagen. Så her kommer det. :
Lille svale i det høye,
slapp en klatt i mitt øye.
Jeg er lettet. glad og yr,
for at kuer ikke flyr.
(ukjent forfatter, tror jeg)
❤
LikerLikt av 2 personer
Det er et utrolig bra dikt. Jeg ville ikke likt kuruker som datt ned fra flyvende kuer. Da mannen min først begynte å bli ordentlig kjent med meg, syntes han det var forvirrende å snakke med meg. For jeg blir så lett distrahert av tanker eller det som skjer. Derfor er det morsomt å treffe folk som også gjør sånt. Så begynte jeg å tenke på skyting. Jeg har jo ikke lyst til å treffe folk med kuler eller å kræsje inn i dem.
LikerLikt av 1 person