Aspergere er ikke evneveike. Vi kan ha problemer med å forholde oss til andre mennesker, kommunisere og ha en god dialog. Men vi kan språket og vi kan også en del fakta. Og fakta er; vi har ujevn begavning!
Noe er vi gode på, andre ting blokker helt. Vi kan være riktig dyktig på noen felter, og ha store hull på andre. I dag vil jeg mimre litt rundt det jeg lærte på skolen, og hva som faktisk sitter igjen. Jeg mangler mer enn du aner! Lærerne oppdaget det likevel ikke. Jeg vet knapt nok når andre verdenskrig var.
Jeg hadde en styrke skolemessig når noe ikke interesserte meg. La oss snakke geografi og historie. Styrken var at jeg kunne huske alt jeg hadde lest ordrett og derfor kunne gjengi det på prøver og dermed påfølgende få gode karakterer i noe jeg egentlig kunne svært lite om.
Jeg var veldig flink til å skrive, og dro nytte av det i alle fag. Jeg kunne skrive fortellinger, artikler, prosa og Gud vet hva. Vi hadde kristendom og religionsundervisning, men der brukte jeg igjen les-og-husk-ordrett-metoden. Jeg kan derfor ingenting om hinduismen lenger selv om jeg skrev seks eller åtte sider om det på prøve for å vise hva jeg hadde lært. Jeg kan litt om Gud. Han sa: Ikke slå i hjel.
Jeg kunne hinduismen og alt det andre i øyeblikket, så det var ikke løgn. Jeg lukker øynene og ser tilbake. Skulle jeg sagt at jeg ikke klarte å få det med meg, at jeg ikke kunne memorere det over tid? At det jeg sa var mer som en fotografisk hukommelse av sidene som jeg kunne skrive ned, og deretter glemme?
Å ikke si noe, er ikke det samme som å lyve men etterlater meg selv i et dårlig lys i egne øyne. Men kanskje er det greit å bare levere og bli ferdig med ungdomsskolen? Vi skal alle bli voksne (enten vi vil eller ikke.) Dette var sånn jeg kunne mestre skolen. Det ville tatt for lang tid å faktisk lære meg det skolen fortalte meg. Jeg klarte ikke engasjere meg i gruppearbeid og delta i muntlige klassediskusjoner. Det var utenfor min sosiale komfortsone.
Svakheten ved min form for lærling er er at stoffet ikke er gjenomarbeidet og derfor går rett i glemmeboka. Glemmeboka mi er særdeles tykk og for å gjøre det godt igjen er den nå erstattet av bøker om Asperger syndrom. Hvorfor? Fordi jeg skal ikke glemme informasjon som kan hjelpe andre mennesker å forstå seg selv eller noen dem er glad i.
Bloggleserne mine er mange foreldre til barn og ungdom som har Asperger syndrom. Mange lesere har også Asperger selv. La oss huske oss fra bokhylla. Jeg hyller de som setter seg ned og gjennomarbeider stoffet og prøver å ta igjen det fortapte gjennom å opplyse hverandre. Er jeg god nok nå? Takk for oppmerksomheten!
Foto: Pixabay
aspergerinformator.com 
Du er god nok.
LikerLikt av 2 personer
Ja, du er virkelig god. Som tidligere nevnt liker jeg bloggen din kjempegodt, har også AS.
LikerLikt av 2 personer
Mora mi var hypernervøs når jeg skulle dra avgårde på folkehøgskole, ett slags hvileår jeg bevilget meg etter videregående skole, for å finne ut av hva jeg ville bli. Valget falt etterhvert på kontorutdanning, og der har jeg etterhvert lagt adskillige kurs bak meg, for så begynte kampen for å få seg jobb, og det klarte jeg aldri å skaffe noe varig av.
Men tilbake til mor og nervøsiteten hennes, så kom det dels av at jeg ikke hadde peiling på geografi, dels hvor vanskelig jeg har for å finne fram til steder, og til og med de steder hvor jeg har vært mange ganger. Mest sistnevnte. Men der hadde jeg en teknikk, etterhvert, med å lese veinummer og orientere meg etter dem og kart. Det med geografi var jeg visst ikke helt alene om, hele klassa vår var elendig, rent faglig, da vi troppet opp på ungdomsskolen, men vi kom oss veldig bra, allikevel, i løpet av de 3 årene på ungdomsskolen.
Mattematikk var mitt vanskeligste fag. De andre bøkene, der brukte jeg først high lighter penn, og dermed kålet jeg ned sånn ca. hele læreboka, for jeg hadde kjempevansker med å avgjøre hva som var viktigst. Deretter gikk jeg over med penn og understrekte det jeg trodde var viktigst, og deretter brukte blyant i margen for å skrive ned stikkord om hva jeg anså som viktigst.
LikerLikt av 2 personer
Ha, ha. Jeg understreket også alt for mye. Sliter fortsatt med å vite hva som er viktig for skoleprøver. Det jeg synes er viktig kan være noe helt annet. Jeg har ikke hatt fotografisk hukommelse og ting bare detter ut av hodet mitt nesten med det samme. I hvert fall om det er noe jeg egentlig ikke er interessert i. Men om jeg er interessert, da prøver jeg å forstå og gjette.
Illusjonen om Aspergere som savanter stemmer ikke i mitt tilfelle.
Du vet du er god nok for meg. Men jeg gjentar gjerne så mange ganger du trenger det. Helene, du er god nok som du er. Dermed basta! (Håper det ikke var for bestemt for deg)
LikerLikt av 1 person
Senere gikk jeg administrativ databehandling v/Hedmark distriktshøgskole, og der var det et fag som het systemanalyse. Men finnes det noe system i hjernen min for å analysere hva som ver viktigst i systemanalyse, montro?…neppe, for den boka ble nedkålet og behørig margbeskrevet, den også…..min eks HR overtok boka, fordi enkelte fag overlapper hverandre i feltene informatikk og administrativ databehandling. Og han bemerket den nedkålingen….. ❤
Syns forresten å huske at de på informatikk også tok faget grafisk databehandling, som hyperkjapt blant studentene ble omtitulert: "gratis vekttallsbehandling". Husker blant annet en av oppgavene vi måtte levere inn i det faget ble levert samme dag som vi hadde eksamen i det faget, sånn at foreleseren der egentlig ikke hadde annet valg enn å godkjenne og ikke stryke den oppgaven…..ikke at noen kunne risikere å få stryk i det faget, da, liksom, det var latterlig enkelt.
En foreleser, derimot, som var i faget programmering i C++ som het Hope, ble også nærmest umiddelbart omdøpt til No Hope. Og i det faget var det kjempehøy strykprosent. Jeg var avhengig av å få det faget godkjent som vekttall, så jeg var kjempeglad over å få karakteren 4,0, som betydde at jeg med et skrik hadde bestått; min eks, HR, som fikk 1,7, tror jeg, i det samme faget, han bemerket: Du gjør nå ikke mer enn du absolutt MÅ, du da! Men av 75 studenter som gikk opp i det faget, var det bare 35 som besto, så jeg var glad, jeg, over å være i den halvparten som ihvertfall fikk vekttallet der. Jeg troppet opp på eksamen og hadde med meg 2 fulle permer som jeg hadde lånt av HR, og en av oppgavene liknet en god del på ett eksempel i en av de permene. Der var alle mulige slags hjelpemidler tillatt, så det de var ute etter, var å se om vi hadde skjønt programmeringsfaget. Det er mulig at det som reddet meg, var at jeg ihvertfall skjønte såpass at jeg måtte endre noen av perimetrene og variablene……
Endel morsomme greier oppsto forresten under studiet, blant annet at HR skulle ta ut penger av vår felles konto for å kjøpe seg en pc, men akk, der kom jeg han i forkjøpet og tok de ut før ham, for å betale husleia…….en annen gang hadde jeg kjøpt meg pc, og uttrykte at "musa mi er mye bedre enn musene på skolen". "Kan du bevise det?", kom det fra ham da….. Jeg hadde også et fag som het applikasjonsutvikling i programmet clarion (et 4.de generasjons programmeringsspråk), og der kunne vi navngi filene i programmene selv. Og i ett av de programmene hadde jeg brukt initialene mine HKG, og en medstudent ble overhørt av HR, da han prøvde, på datarommet, å analysere seg fram til hva de initialene betydde: HKG1, HKG2, HKG3 etc etc…..var det en organisasjon, montro, ala KGB….. lol ……
LikerLiker
Parametrene, skulle det vel være….ikke perimetrene…. Det hender det er ord som blir borte for meg, sikkert ikke noe ukjent fenomen, også blant nevrotypikere. 🙂
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Hanne-K's blogg.
LikerLiker
Du er god nok, du, Helene! Jeg ønsker også å være bestemt overfor deg på det punktet. ❤
LikerLikt av 1 person