film · tilleggsvansker

Det vanskelige med å ha anoreksi

Jeg har som en del med Asperger syndrom, tilleggsdiagnoser. En av dem er alvorlig anoreksia nevrosa og problemet er kanskje at jeg ikke tar så alvorlig på det. Heller lett, rett og slett. Jeg gir kroppen bare et påtvunget minimum og koser meg aldri.

Det vanskelige med å ha en spiseforstyrrelse av min art, er at man ikke klarer å spise sammen med andre. Man tar ikke del i måltider eller sosiale tilstelninger. Man setter seg rett og slett ut av spill. Det er noe å tygge på for deg, når du ser jeg takke nei.

Min form av anoreksi er også slik at jeg ikke klarer å variere matvarene. Jeg spiser det samme hver eneste dag, 365 dager i året. Du hadde blitt sprø og gått lei. Jeg spiser bare fordi jeg må. Det er ikke fordi jeg har lyst på mat, jeg vil bare ikke ha sonde igjen.

Det er ubehagelig
når jeg må spise mer enn friske mennesker, fordi jeg ikke spiser frivillig og ikke er i stand til å velge selv. Da kan jeg ofte føle meg stor og mett som i overvekt, særlig når andre blir stappmette av å spise mindre enn meg.

Jeg har dobbeltsyn og svimler når jeg reiser meg opp. Men egentlig er det ganske fint å se to av deg. Du er fin som holder ut med meg. Jeg tar lett på deg, berører såvidt ansiktet ditt med øynene mine.

Kroppen svekkes også gradvis. Jeg vet ikke hvor gammel kroppen min reelt sett er. Kanskje er bena reduserte som hos et eldre menneske. Musklene er brutt ned. Jeg kan ikke stå over lang tid, eller gå lengre turer. Og tenk på tennene jeg ikke tør å pusse!

Det vanskeligste er likevel når du sier til meg at jeg ser godt ut. Da føler jeg meg smellfeit og resignerer. Jeg er så liten og maktesløs, men har et stort bilde av meg selv. Derfor kan det være lurt å bite i seg kommentaren «Du ser godt ut» når du møter en anorektiker.

Jeg har konstant
 kaloritall og vekttall i hodet, ikke sånne vekttall som man fikk for å studere for noen år tilbake men kilo og gram, og sifrene for BMI. Jeg må ofte telle meg opp til min egen vekt når jeg venter på ting. Det går en tvang i alle tallene. Jeg tuller ikke.

multiply2Størrelser, det ytre og det indre. Dukke: Av Lillycat

Reklamer

6 kommentarer om “Det vanskelige med å ha anoreksi

  1. Jeg lærte en gang av ei venninne med spiseforstyrrelser (og angst og en del andre tilleggsdiagnoser) at jeg ikke skulle si at hun så godt ut når vi møtes – men at det var godt å se henne. Den har jeg tatt med meg videre, man vet jo aldri hvordan en person man møter _egentlig_ har det…

    Likt av 3 personer

  2. Du er utrolig flink til å beskrive hvordan livet ditt er med anoreksi, Helene. Og jeg synes det er fint å få se flere sider av deg, på godt og vondt. Du setter ord på viktige ting.

    Du klarer å skrive vakkert om noe som er vanskelig: «Jeg har dobbeltsyn og svimler når jeg reiser meg opp. Men egentlig er det ganske fint å se to av deg. Du er fin som holder ut med meg. Jeg tar lett på deg, berører såvidt ansiktet ditt med øynene mine.»

    Du er unik sånn. Vondt og vakkert beskrevet på samme tid. Du er fin.

    Jeg forstår det kan være vanskelig om noen sier du ser godt ut. At du ikke vet helt hvordan du skal tolke det. Det synes jeg de aller fleste burde forstå at ikke alltid oppfattes som et kompliment når noen har en spiseforstyrrelse. Jeg har selv sett pasienter i psykiatrien bli møtt med det, når de får besøk eller ser noen de ikke har sett på en stund. «Så godt du ser ut» sier den andre, og jeg ser vedkommende krymper seg og prøver å sette på et smil, gi et forsiktig «takk» tilbake. For mange føler det betyr at de har lagt på seg, ser «friskere» ut i den andres øyne. Jeg er glad jeg ikke er i en slik situasjon selv, for jeg tror jeg ville taklet ordene like dårlig.

    Det kan gjøre vondt å høre generelt også, hvis man føler seg dritt. En gang jeg var innlagt og følte meg helt på bunnen, møtte jeg en som sa jeg så godt ut og frisk ut. Vel, nå pleier jeg ikke å SE syk ut når jeg har det jævlig heller. Kanskje sliten og trøtt, men det er heller ikke bestandig. Ord som er ment godt, kan gjøre vondt i mange sammenhenger.

    Takk for et tankevekkende og sterkt innlegg, Helene. Glad i deg.

    Likt av 1 person

    1. Takk. Jeg liker dobbeltsynet. Og jeg ser alltid noe fint fra mitt perspektiv der folk flest ser elendighet. Det setter jeg pris på og prøver å huske å skrive det ned. Noen ganger glemmer jeg det. Men det er viktig. Jeg limer det mentalt på en gul post-it-lapp.

      Liker

      1. Det er en god egenskap, at du klarer å se noe fint, positivt fra et perspektiv hvor andre ikke klarer det. Når jeg leser det du skriver, føler jeg ofte du ser på verden på en helt spesiell måte. Med andre øyne, vakre øyne! Og jeg kan bli fascinert over helt hverdagslige ting. Små ting som blir så unike, Helene-aktige. Språket ditt er så rikt og levende.

        Jeg er så glad for at vi ble kjent 🙂

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s