Selv om jeg ikke har hatt diagnosen så mye mer enn to år, har jeg egentlig hatt Asperger fra øyeblikket jeg kom til verden eller noe sånt noe. Det er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse og et sosialt handicap. Det er også styrker! Så hvordan tror jeg at jeg ville vært om jeg ikke hadde hatt Asperger?
Jeg tror jeg hadde hatt kjæreste. Jeg tror jeg ville vært mer på søken etter en å dele livet med. Sånn som jeg er, ser jeg meg ikke som kjærestemateriale. Jeg ville aldri delt seng med noen hver dag. Jeg ville ikke likt å kysse. Jeg ville ikke likt å måtte endre rutinene mine som man i større grad må når man er to.
Jeg ville løyet mer. Jeg ville pakket inn sannheten og vært mindre direkte. Jeg ville såret færre mennesker, men jeg ville også gjort færre spesielt glade. Å være ærlig kan være godt for andre, når jeg ser at de har så gode egenskaper. Andre lar dem være uvitende, skynder seg videre til neste ting på sin agenda. De glemmer å si: Så flink du er på det her!
Jeg ville vært mindre rutinestyrt og mer fleksibel. Jeg ville taklet forandringer i timeplanen i større grad. Jeg ville kanskje ikke havnet i psykisk uføre, men det kan man ikke vite. Alle kan bli syke, både de med og de uten Asperger syndrom. Men jeg ville kanskje klart meg litt bedre om jeg hadde slingringsmonnet og støtfangeren jeg mangler i relasjoner. Jeg lar meg knekke lett og slår tilbake.
Skaperevnen min og alt det kreativet ville aldri fått utvikle seg. Jeg ville bare vært en gjennomsnittlig person uten enorm kreativitet og evne til å skape ut av ingenting og gi ikke-levende objekter liv.
Jeg ville vært mindre skeptisk til folks baktanker, for fraser ville vært naturlige for meg også! Jeg ville sagt «god helg» uten å mene det, men også uten å sitte igjen å tenke på det etterpå. Jeg ville også skulket den gangen i 8. klasse da resten av klassen lot som om de hadde glemt vi hadde to timer gym fra 13.15 til 15. Og jeg hadde glemt episoden. En del opplevelser og detaljer husker Aspergere spesielt godt. Jeg ville manglet et særpreg, det som er bare meg, og hatt et annet.
aspergerinformator.com 
Jeg har også lurt på, litt, hvordan livet mitt ville vært uten at jeg hadde hatt asperger syndrom, en slags leke og læringsprosess inn i det umuliges univers, er vel det, nærmest, for jeg er meg, akkurat sånn jeg er. Og jeg har nå akseptert at sånn er det bare. At det betyr at jeg kommer til kort hva endel angår, det lar seg ikke stikke under en stol. Kyssing, det går greit, men jeg har aldri likt tungekyss (ok, DET ble kanskje litt intimt, så hvis folk ikke liker å lese om det, så får de bare lukke øyne, ører, og hjerter, og glemme med en gang at de leste det der…..:) ….. Jeg har vært gift, er skilt, vi var gifte i 9 år, og samboere i 2 år før det, og nå er vi bare venner. Før den tid, før jeg traff den mannen jeg senere giftet meg med, så hadde jeg også noen kjæresteforhold, selv om at mange, det var det ikke. Det er endel med asperger/autisme som både er gifte og har barn, og på sett og vis får det til å fungere. Selv så syns jeg nok at det der, det har jeg prøvd, så jeg trives nok igrunnen bedre med å ikke være gift, for min del.
Du er deg, og jeg er meg, og det får være bra nok! Med våre særpreg og særheter. Og kreativiteten min kan i grunnen få noen litt pussige resultater, fra tid til annen.
Da jeg og min eksmann var samboere, og studenter, så leide vi ei hytte som husvære, og den hytta var både trivelig og hjemmekoselig, vedovnen hadde glass foran, sånn at det ble som en peis, og hytta var laftet, syns jeg å huske, så der var det fint å være. Den hytta hadde pleid å være våningshus på den gården hvor den lå, og der vi leide den fra. Det var bare ett minustrekk ved den, og det var at noen maur hadde funnet veien over kjøkkenbenken, på flisene der. Det var ikke så mange av dem, men mange nok til at jeg syntes det var guffent. Etter jul hadde vi igjen litt akevitt, så da fikk jeg en ide om å bruke den. Min eks fant frem en dråpeteller, og vi plasserte så en dråpe på hver maur, og ble kvitt maurproblemet, samtidig som vi fikk et lite show, også, for maurene ble jo litt spinnville hva retningssansen angikk…… ❤
LikerLikt av 1 person
Nå måtte jeg le av maurprosjektet ditt! Herlig med retningssansen, eller mangelen på den. Det hørtes fint ut i den hytta. Der kunne jeg kanskje klar å leve med noen også. Men vi er de vi er, og jeg unner ingen å måtte gå rundt å bekymre seg for meg, som en kjæreste ville gjort. Og jeg elsker kreativiteten min og jeg bryr meg ikke så mye om at jeg ikke serverer fraser uten å måtte tenke meg lenge om i skammekroken etterpå. Det er sånn det er å tolke bokstavelig og å være ærlig. Noe folk flest sier de liker.
LikerLikt av 2 personer
Dette var et sterk innlegg, Helene! Jeg har noen ganger tenkt det samme selv. Hvem ville jeg vært uten Asperger, og andre diagnoser og problematikker? Ville jeg vært et bedre menneske, hatt det bedre, vært mer interessant? Helt ærlig tror jeg ikke det. Det er styrker og svakheter med alle ulike liv. Som deg prøver jeg å se fordelen med det, spesielt når det gjelder kreativiteten min! Jeg hadde aldri skrevet det skriver nå, eller fotografert de samme bildene. Hatt tålmodigheten, fokuset, nysgjerrigheten på livet. Vært flink til å se detaljer, vært den jeg er på godt og vondt.
Men det kan være litt trist å tenke på også, det som kunne vært annerledes. Men jeg føler ikke jeg har «mistet noe». Jeg er en einstøing og trenger lite sosial omgang, men trives med det. Jeg henger meg opp i detaljer andre ikke forstår, men samtidig ser jeg mye de ikke legger merke til. Jeg kommer nok aldri til å være i stand til å være i et forhold, i hvert fall ikke bo sammen med noen – men det er heller ikke et ønske. Man kan velge å se tap eller gevinster.
Selvom vi begge har Asperger har vi jo også ulike problematikker. Du har også dine tilleggsproblematikker som jeg ikke har, og motsatt. Ofte synes jeg det kan være litt vanskelig å spørre meg selv hva som er Aspergeren i meg, og hva som bare er min særegenhet. Men det er jo uansett ikke viktig, Asperger er en del av meg – og jeg en del av diagnosen. Vi går hånd i hånd gjennom livet, og jeg synes det er greit. Nå i hvert fall, som jeg har lært meg å leve med meg selv. Og måtte aksepterte at dette er realiteten, jeg blir ingen annen.
Jeg er glad du er som du er, den fine Helene! Hadde ikke du vært deg, med Asperger og alle dine særegenheter – er det ikke sikkert våre veier hadde krysset.
Jeg synes du er en fin person, du ser verden på en unik måte og er veldig kreativ! Jeg liker at du er direkte og ærlig. Samtidig kunne jeg selvsagt ønske at du ikke var såpass avhengig av rutiner og var mer fleksibel, som du selv nevner her. Ikke nødvendigvis fordi det er negativt, jeg foretrekker også rutiner. Men til tider kan det hemme oss, når rutiner brytes og vi opplever uforutsigbarhet. Nå til dags takler jeg det bedre, men fortsatt ikke alltid bra. For noen år tilbake trengte jeg det i mye større grad for å fungere. Hvis ikke kræsjet jeg, og det kunne føre til ting jeg ikke egentlig ønsket.
Du nevner at du ville vært mindre skeptisk til folks baktanker. Det er mye mulig! Jeg kan også være veldig skeptisk, «føre var» og små-paranoid. Jeg ville ikke vært foruten det jeg da, fordi det gjør meg mer på vakt og i stand til å takle uforutsette hendelser som potensielt kan komme. Eller kanskje aldri. Og jeg overanalyserer andre mennesker og meg selv. Selvom det kan være veldig slitsomt, kan jeg også på den måten se ting jeg ellers ikke kunne sett.
Jeg er glad du har ditt særpreg, og er deg. 🙂
LikerLikt av 1 person