I morgen er det atter en dag

Noe av det vanskelige med å ha Asperger, er når man ikke vet hva fremtiden bringer. Og det vet jo ingen! Verken med eller uten Asperger. Behovet er bare større for å vite for meg, fordi jeg velter så lett av overraskelser. Jeg trenger å vite at i morgen er bare atter en dag. Ikke noe mer, ikke noe mindre.

Det er et eget uttrykk for dette uvisse vi aldri har full kontroll over: «Ingen vet hva morgendagen bringer» sies det. Men jeg vil så gjerne vite, så jeg har elektronisk kalender og fører opp alle avtaler. På mandag kommer pappa.

Det er best hvis dagene ser like ut. At i morgen ligner på i dag, at jeg skal stå opp på det samme rommet, reise meg fra den samme senga, spise den samme maten (før anoreksien var jeg mer fleksibel, men helt avhengig av at dagen startet med frokost), snakke med de samme menneskene. På russekortet mitt stod det: «Akkurat da jeg ble vant til i går, kom i morgen.» Dette følte jeg så sterkt, som en udiagnostisert 19 åring.

Da jeg var 15 og borgerlig konfirmant, fikk jeg et kort der det stod: «I morgen er den første dagen i resten av ditt liv». Jeg hatet det kortet. Jeg ble redd og sint! Og så smilte jeg og sa takk. Jeg fikk kortet av en snill, uskyldig 15-åring som het Line og spilte trompet. Hun kunne fanfare. Alle dager, ikke bare ved spesielle anledninger. Kunnskapen og ferdigheten satt inne. Jeg burde ikke bli redd for den første dagen i resten av mitt liv, men ble det. Og i morgen er enda en sånn dag.

Det handler om en gjennomgripende angst for alt det uvisse. Mange med Asperger trenger rutiner og noen er sårbare for stress og utsatte for angst. Er du redd for at legen er hjemme med sykt barn i dag så det kommer en stedfortreder? Eller for at i morgen innebærer noen ukjente mennesker som skal være sammen med deg? Jeg er.

portrait4.jpgRedsel i mørket. Dukke av Freakstyle bjd.

Advertisements

One thought on “I morgen er det atter en dag

  1. Jeg forstår deg så godt! Selvom jeg ikke har det samme behovet for å vite hva morgendagen bringer, er forusigbarhet noe som beroliger meg. Gjør meg komfortabel og trygg. Jeg liker ikke at alle dagene er like, men en viss grad av likhet trenger jeg. Jeg blir ikke lei av å gjøre mye likt. Jeg kjeder meg aldri.

    Kortet med «I morgen er den første dagen i resten av ditt liv» kan jeg skjønne du ble sint og redd for. Hadde jeg fått det på den tiden jeg var konfirmant hadde jeg nok også blitt sint, men det er fordi jeg på den tiden slet veldig, og hadde vært innlagt i en lang periode. Jeg var helt på bunnen. Da hadde jeg følt behov for å si at jeg hadde levd nok dager, og at morgendagen aldri kunne bli en ny start. Jeg konfimerte meg i begynnelsen av mai 2010. I slutten av mai lå jeg på intensiven, etter en alvorlig overdose – med biter av hukommelsen borte. Det er et mirakel at jeg klarte meg. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg prøvde å ende det hele på den tiden. Jeg hadde blitt utskrevet rundt midten av mai, ikke så lenge etter konfirmasjonen. Da følte jeg meg lykkeligere enn noen gang, jeg husker den godfølelsen på vei hjem i bil til Kragerø. Etter det er det bare mørkt, fram til overdosen. Hva som fikk meg til å ta det drastiske grepet i en alder av 14 (snart 15) er vanskelig å si.

    Jeg forstår frykten din, og angsten. Og jeg håper framtiden kan være litt mindre angstfylt. Føles trygg og forutsigbar.

    Interessant bilde du poster til innlegget her, det sier så mye.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s