Øye for øye – kontakt

Øyekontakt. Hentet fra Asperger syndrom av Tony Attwood:

Kliniske studier har vist at barn med Asperger ikke bruker øyekontakt for å understreke viktige elementer i en konversasjon, for eksempel når de skal begynne å si noe, når de skal vise at de setter pris på det som ble sagt, forsøke å oppklare noe, vise at de har forstått eller for å understreke slutten av ytringen

Dette kjenner jeg helt klar igjen. Jeg bruker ikke øynene mine når jeg formidler noe. Jeg bruker dem av og til når jeg virkelig prøver å få fatt i hva legen egentlig mener bak ordene sine, til å lese han, men da anstrenger jeg meg og det er ikke en naturlig del av samtalen. I den naturlige delen av samtalen har jeg blikket andre steder, som på skoa på linoleumsgulvet eller på kameraet som står på bordet.

Dette stemmer også overens med nyere forskning som antyder at det også er manglende øyekontakt når den andre personen snakker. Se han snakker! Hvorfor det? Det holder å høre. Jeg har to ører og utmerket hørsel. Det er bare det at det ikke er sosialt akseptert å snu seg bort.

Tittelen har jeg valgt fordi det handler om å gjengjelde noe. Og jeg strekker åpenbart ikke til i vår relasjon. Men jeg kan strekke meg mye lengre, bare vi ikke ser på hverandre. Jeg kan strekke meg til å lære nye ting, skrive for mennesker som trenger meg og erfaringene mine og gi gaver til bekjente som bare trenger en oppmuntring i hverdagen.

Men så kommer balansen inn igjen. Kan ikke du gjøre det samme for meg? Nei, du bare sitter der og ser meg inn i øynene og jeg kjenner på et ubehag. Lukk øynene for vi er kanskje ikke venner, bare bekjente, som skal holde en viss avstand. Som sykepleier og pasient. Se din egen vei! Jeg vil ikke bli beglodd. Min ujevne begavning og evne til slingringsmonn i relasjonen vår, forvirrer deg kanskje. Jeg forstår.

eye

Advertisements

3 thoughts on “Øye for øye – kontakt

  1. Det er rart dette med øyekontakt. Når jeg var yngre kunne jeg synes det var slitsomt, nå føles det naturlig og noe som skjer automatisk. Men jeg kan synes det er ubehagelig og skremmende i enkelte tilfeller. Jeg ender opp med å stirre eller bli fascinert av øynene. Som om man føler man kan lese litt for mye noen ganger. Det kan være interessant om motparten er med på tanken eller «eksperimentet» om du vil, og man blir sittende en stund å kikke hverandre inn i øynene. Det er snodig, jeg vet ikke hvordan jeg ellers kan beskrive det. Det blir jo selvsagt mye mer intenst enn normal øyekontakt. Det skal sies at jeg i barndommen var en racer på stirrekonkurranse. Jeg kan stirre lenge uten å blunke. Det handler jo ikke om øyekontakt, kun viljestyrke 😉

    Hvis folk står for nærme meg, synes jeg det kan være ubehagelig med øyekontakt. De kan gjerne stå nærme altså, det er ikke det som er problemet. Men det er ubehagelig synsmessig, fordi jeg kan få vondt i hode av det. Synet mitt er ikke det beste, og jeg skal egentlig bruke briller fast (men gjør det ikke, siden jeg er redd for å bli avhengig, det er et hinder med tanke på foto).

    Står folk for langt unna kan jeg ikke se øynene deres, det er det mest synlige som blir uskarpt. En ting er hud og detaljer, det merker man ikke like godt. Men øynene merker jeg godt at ikke er i fokus. Folk skal komme ganske nærme for at jeg kan se øynene deres skarpt nok uten briller.

    Dette var et fint innlegg som fikk meg på mange tanker. Jeg reagerer ikke på om folk ikke har øyekontakt med meg. Noen ganger holder de på med noe mens de snakker eller det faller seg naturlig etter hvordan man står eller sitter. Det er ofte mer avslappende å kunne unngå det noen ganger. Så lenge ikke det handler om at man føler seg avvist, at det andre mennesket ikke har fokus på deg og egentlig har hodet et annet sted. Slik som når mamma sitter med iPaden og hverken ser eller lytter ordentlig. Men så lenge noen HØRER, er det helt greit at de ikke ser. Jeg er nok ganske fleksibel på det punket, siden jeg både kan ha øyekontakt og få det til å føles naturlig, men også unngå det.

    Likt av 1 person

  2. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her. For meg er øyekontakt nesten en seksuell handling, og det er derfor at det kun er mennesker som jeg ønsker å oppnå en «under dyna»-handling som jeg klarer å se i øynene, fordi da må jeg uansett blottlegge meg. I alle andre situasjoner, så er blikk noe forferdelige greier. Jobbintervju f.eks. hvor man ser i taket, ut av vinduet, etc. er sjelden jobber man blir ansatt i. Men hva skal vi gjøre? Skal vi fortelle før intervjuet begynner; «Du, jeg må bare fortelle før vi begynner at jeg er en slik høytfungerende autist». Nei, vi kan ikke gjøre det heller, for 99% av befolkningen aner ikke hva det er. De hører autist og tenker(særs feilaktig) «hjerneskada idiot uten kunnskaper», og da var den jobben borte også….

    Likt av 1 person

    • Skjønner så godt hva du mener. Je GNP virkelig anstrenge meg når jeg ser folk i øynene og gjør det bare Ok jeg vil finne ut av hva de tenker med det de sier. Prøve å lille av dem hva som ligger bak ordene. Men når jeg snakker, ser jeg andre steder. Noen må tvinge blikket mitt opp. Jeg trives med øynene på bakken jeg.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s