Din reaksjon

Tenk deg at en som stod deg nær, før, fortalte deg at han eller henne hadde Asperger syndrom. Du hadde vært ungdom sammen med henne, men ikke barn og ikke voksen. Du hadde bare litt sporadisk kontakt på Facebook i voksenalder, der du viste frem bilder av barna dine.

Jeg er henne. Hun som presenterte at hun hadde Asperger syndrom da hun var 30 år, til deg som hadde vært mye sammen med henne i ungdomstida. Men vi hadde det jo gøy? sa du. «Vi festet og drakk i Volda og hadde det gøy da jeg besøkte deg.» Det var en i studietiden min i 2003, en dag på høsten. Overnatting. Jeg husker enda at du valgte dyrere mat i butikken enn jeg var vant til å kjøpe. Det veltet meg, men du visste det ikke. Balansen ble brutt. Plutselig skyldte du meg noe som jeg aldri kunne få tilbake.

Å ha Asperger syndrom er ikke å ikke ha det gøy sammen. Vi har humor og empati. Vi har like fullt Asperger og kaver litt. Den gangen i Volda fikk jeg panikkanfall og gråt mens vi hadde det gøy. Du så det ikke, for jeg gjemte meg blant noen som kjente hun med angstproblematikk og selvskading. Andre ting som jeg ikke mestrer, kan jeg ramse opp. Mye handler om kommunikasjon og fraser som ikke er naturlig for meg, men som er det for deg. For eksempel låser det seg for meg når noen sier takk for i dag.

Takk for hva? Skoledagen eksisterer ikke, der var det greit at læreren formelt sa det. Det var takk for to timer matte, en time engelsk, osv. Jeg kunne forstå. Det kan jeg ikke lenger. Dagene har ikke skolestruktur. Det gjør meg nesten sprø som potetgull. Jeg assosierer mer enn de fleste som ikke har Asperger, og tolker mye svært bokstavlig. For eksempel blir du sprø hvis du spiser Wasa knekkebrød, for Wasa sier i reklamen at du blir hva du spiser.

Jeg var heller ikke deltakende da de andre ungdommene klemte hverandre, eller invitert til fest. Men du og jeg hadde noen venninne-ettermiddager. Du har bilder av meg sittende i senga di. Smilet! Jeg ble kalt for smily og gliset. Jeg var i bursdagen din, et bad taste party, men jeg var ikke i andre bursdager som ungdom. Du fylte 14. Jeg var glad. Du var glad. Jeg hadde Asperger syndrom. Du visste det ikke. Jeg visste det ikke. Det var likevel fullt tilstede.

Jeg hadde det bra, utenpå. Jeg smilte på bildet i bursdagen din og spiste takknemlig og forsiktig pizza med medisterfarse. Det betyr ikke at jeg ikke har og hadde Asperger syndrom. Vi er ofte veldig flinke til å spille roller. Noen er så gode at de utdanner seg innen skuespill. Det er ikke jeg, men min rolle var å være smilende, skoleflink jente. Snill, sjenert og beskjeden. Din gode venn. Trofast, ærlig, stille. Du var med meg hele veien hjem og la bursdagsgave i garasjen da jeg ikke var hjemme. Jeg satte pris på sånne detaljer; at du aldri glemte datoen min.

Samtidig hadde jeg noen utfordringer som ingen så. Sånn er det å ha Asperger syndrom. Et usynlig, sosialt handicap. Det handler ikke om å ikke ha det gøy. Det er ikke et motargument til at jeg har Asperger. Det handler om å ikke passe inn i mengden og om å være annerledes. Jeg kan være like fin og god venn for det, og minst like gøyal og morsom. Men humoren min kan kanskje slite litt med å oppfatte ironi. Si at det var ironi, så er jeg med på moroa igjen. På sporet gøy.

halloween3Skremmende moro. Figurer av Irinaminiatures og dukke av Nefer Kane.

Advertisements

6 thoughts on “Din reaksjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s