Tema for denne lørdagens fotoutfordring med Marthe i Livets Rose er kulde. Jeg tok på meg fotovottene, solo-lua og ei boblekåpe en kald novemberdag. Jeg var redd kulda ikke kom tilbake da den smeltet og gikk for denne gang. Hver gang vi møtes, må jeg bevare deg, fryse øyeblikket, og kameraet er verktøyet. Jeg snekrer livet mitt, og kanskje litt av ditt. Bilde for bilde, et univers. 
Jeg gikk ut av døra før jeg skulle komme inn igjen med kuldesjokk erfart og røde kinn over munnen min. Jeg våknet og kom til meg selv der ute, men hvem vet, hvem er jeg? Spill levende, snurrende, høyt oppe – nesten mani. Hva skal man si? Kanskje ingenting.
Men jeg priser meg lykkelig for forut for min tid (eller fotoutfordringens dato); knips og knips igjen. Så sterkt, så kaldt. Bet i meg. Knips. Rev i meg. Knips. Spiddet meg ovenfra og ned. Knips; kaldt blikkfang fanget. Sendte meg til radiator og ullpledd. Så, på Mac-skjermen: Kunst. Les knust is og kunstløp. Jeg løp; eller skyndet meg, på forskudd. Det handlet om å gi alt, ta en piruett; danse! Nesten kunst-ballett eller: Bøtteballetten før jul. Det er desember nå. Nå! 
I neste kuldeperiode kan du sitte blant sofistikert publikum. Bare holde kjeft og spise is, beundre kunsten min og se på stjernene gjennom vinduet, når mørket senker seg. Det senker seg. Du er invitert: – inn i varmen, til lyset fra peisen. Jeg har alt fanget kulda, som en skulder du ikke vet hvem er. Min avskjed på grått papir er avvist, av-iset. Isende, bitende kulde vakkert bevart. Men voff, hunden må ut. Solo-lua, boblekåpa… knips for nye kuldeblikk. Tar de inn; radiator, ullpledd, mac. Sofistikert cold-repeat. (Det er så kaldt når du går).
Isende, bitende; bikkjekaldt
aspergerinformator.com 