Gi meg handa di venn

Utfordringen i bloggene til meg og Marthe i Livets rose er denne uken trygghet. Jeg har latt en liten hånd peke i en stor. Det er stygt å peke og godt å ha noen å holde i når man gjør feil. Noe å holde fast i. Noen som ikke gir slipp. Slipper ikke taket. Videre har jeg kjent meg relativt liten, uten verdi og betydningsløs, etter av å ha gjort feil. Sosiale feil og mangler på grenser for hva som er greit kan skorte hos meg. Noen av oss med Asperger syndrom står heller ikke helt på egne ben. Jeg er avhengig av andre mennesker. Noen ganger stjeler jeg da en klem eller ønsker så sterkt å holde noen i hånda, selv om jeg egentlig ikke liker kroppskontakt. Da er det fint å gjøre det gjennom dukkene, søke trygghet og finne den!  Til slutt, gir jeg noen ganger helt opp og nå satte jeg meg i hånda, lente meg lett bakover og pekte retningen ut. Går det an? Ja – hvis man er en dukke! Noen ganger kjenner jeg meg som ei filledukke du kan fange, tviholde på og kaste hit og dit. Men så kommer julen og det trygger meg – året går rundt og jeg går med, som hånd i hanske eller fot i hose. I tillegg løfter sykepleieren som er sammen med meg opp. Det er kanskje rart, men julen har en magisk evne til å trygge meg med sine trær, tradisjoner og pakker. Alt er pakket og klart; forutsigbart. Én uke igjen. Jeg sitter fint (trygt) i det!
Dukker: Irrealdoll.