Det er ikke alltid så lett for et menneske med Asperger syndrom å holde ved like relasjoner. Jeg tolker så mye og forventer et alt eller ingenting-forhold. Men til jul, til jul kan jeg vise mennesker jeg ikke tør å kontakte i hverdagen at jeg bryr meg om dem. Jeg kan ringe, sende et kort, en blomst eller ei kransekake.
Det er liksom forventet av det nevrotypiske samfunnet at vi ønsker hverandre god jul. I år gjorde jeg noe litt spesielt, sært og kanksje litt for direkte. Jeg ringte en dame som kanskje er død.
Jeg kom til mobilsvar. Jeg vet hun skulle vært gammel, omtrent 84, om hun levde. Det måtte hun, jeg skulle jo si god jul. Jeg ringte. Det ville kanskje ikke du gjort, når det er tolv år og fire måneder siden du så henne. Jeg har latt relasjonen vente for lenge. Det får jeg innen dette blogginnlegget publiseres erfare. Hjerterått og brutalt. Jeg har ingen buffer.
Jeg tok tak og skrev en sms og spurte om det var rett person jeg skrev til også, det kunne jo være en fremmed som hadde tatt over nummeret, kanskje et barn. Hva er det jeg driver med? Og leser 84-åringer sms? Noen gjør. Men henne? Kanskje ikke. Jeg legger hodet mitt i hendene.
Hvis hun «lever» med englene nå, kan hun se at jeg havnet på sykehus? At jeg ikke klarte dette livet så bra? Traff hun igjen barnebarnet sitt, han som døde så altfor tidlig, der i himmelen, mellom stjerner og skyer og snøkrystaller? Bli is! Jeg trenger å fryse dette øyeblikket, jeg fikler med kameraet og stanser tiden.
Mange med Asperger er rett på, ærlige og glemmer at man kanskje skal gå varsomt frem. Jeg sendte et direkte spørsmål til noen som en gang kjente henne. «Er … død? Jeg finner henne ikke i telefonkatalogen til gulesider som før,» skrev jeg. Jeg visste ikke hva jeg skulle få til svar eller hvordan jeg skulle forholde meg til svaret.
Gamle mennesker dør. Det er en realitet. Jeg er realitetsorientert. Mange med Asperger syndrom husker i detalj. Derfor kan det ta tolv år og fire måneder å våge å tilgi med formaliteten «God jul». Jeg skulle gjort det for lenge siden, tenker du ikke? Det er for sent når hun er omkommet. Jeg sitter igjen med følgende; tapet, det å alltid være feil og det å trenge så sårt å være nær men likevel være fjern. God jul.
Dukke: Dust of doll.
aspergerinformator.com 