Du trodde du var så kul (jeg forteller)

Du trodde du var så kul da du mobbet meg, du som ble mobbet selv. Du trodde du var så kul da du plasserte en planke med limpistollim på hånda mi, klemte til og sørget for at jeg fikk et brannsår. Jeg trodde jeg var så kul da jeg hadde noen å skylde på, men jeg var ikke modig nok til å si noe hjemme. Du trodde du var så kul da du dyttet meg til jeg falt i skolekorridorene. Jeg trodde jeg var så kul da jeg ble til noe noen kunne le av. Et dyr faktisk, på TV via Disney, selveste Bambi på isen. Jeg trodde jeg var så kul da mobberne kalte meg Bambi seg imellom og jeg var en snakkis.

Ingen av oss var kule, du eller jeg. Men vi var ulike og unike strebere etter å være kule, likt og akseptert. I fylla kalte jeg deg «Hjernen,» fordi du hadde så stort hode. Hjernen bak det var ikke meg, men arvegods fra de virkelige mobberne tror jeg. Kanskje var det kult nok å låne andres ord, ondt nok. Men jeg skjemmes, over meg selv, som ropte «hjernen» på bussen til en vilt fremmed gutt som lignet på deg. Jeg var 18, jeg var full og jeg var dum, ond, usikker og mislykka. Jeg trodde jeg var så kul som hadde venner å henge med på buss til et utested. Jeg kunne ønske det var du på bussen, så du hadde skjønt hva vi gjorde med hverandre.

Jeg trodde jeg var så kul da jeg fikk oppmerksomheten (din og de andres).

dumpty4.jpg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s