Selvskading før og nå

Da jeg begynte å skade meg, var ikke dette et vanlig fenomen. Det var ikke noe alle gjorde. Det var noen «ingen» og de helt syke gjorde. Det var noe jeg gjorde. Jeg var 18 år og tok pizzakniven i en bursdag og skar meg natta før jeg ble 19. De andre la meg i en seng i etasjen under og en venninne lå ved siden av meg og jeg tror hun sa at det ordner seg.

Jeg hadde gjort det før. Med tapetkniver fra verktøykassa til pappa. Jeg hadde gjort det alene i bestefars leilighet for å fortjene 2 dl tomatsuppe eller livet i seg selv. Jeg hadde fått meg noen få men veldig gode venner. Venner av et slag jeg aldri hadde hatt før. Nesten en liten gjeng som jeg kunne kalle min. Det var nesten ingen som var slemme mot meg mer, og da utløste det paradoksalt nok selvskading.

Nå skader unge mennesker seg fordi det er «kult», et tegn på at livet er litt kjipt, kommunisere at de er annerledes eller for å lindre andre følelser. Det er en «enkel» (lettere enn å bruke ord) og effektiv måte å si man har det kjipt på. Men før, i min tid, snakket man ikke om det at man hadde skadet seg. Man gjemte armene i langermede gensere og pulsvanter. Man skylte på katteklør og rosebusker. Man løy folk rett opp i ansiktet, for sannheten var for flau.

Jeg kunne ønske vi kunne gå tilbake i tid, til da selvskading var et alvorlig uttrykk for sinnslidelse og ikke et oppmerksomhetssøkende trekk. Ikke misforstå, sånne selvskadere med alvorlige problemer finnes i dag parallelt, men Jeg kunne ønske færre totalt skadet seg selv og at ikke alle kjente noen. I en ideell verden, trenger man nemlig ikke skade seg for å bli sett. Jeg vil at ungdommen nå til dags skal ha en sånn verden, men jeg er ikke Gud.
(Hva faen holder Gud på med?)

tomato-166954_640Foto: Pixabay.

Advertisements

5 thoughts on “Selvskading før og nå

  1. «Hva faen holder Gud på med?»
    Jeg er så enig.

    Litt rotete kommentar; skriver på mobil.

    Det skremmer meg at det øker, og jeg synes konkurranse- og triggermentaliteten mellom selvskadere (og utenforstående og helsepersonell forsåvidt), er forferdelig ekkel, selv om jeg forstår det. Jeg blir alltid dypt indignert og føler meg ikke «ille nok» når leger/sykepleiere sier at såret ikke er så dypt. Da tenker jeg at jeg er elendig i alt, til og med til å skade meg selv.

    Endog tror jeg ikke at selvskading øker/har økt utelukket fordi flere synes det er kult. Tror heller selvskading har blitt en mer akseptert måte å enten uttrykke at livet er jævlig dritt, en måte å be om hjelp og kreve å bli tatt på alvor, å straffe seg selv for å eksistere eller simpelthen hanskes med uoverkommelige og vanskelige følelser.

    Likt av 1 person

    • Nei, ikke utelukket for at det er en kul måte å si man har det kjipt på. Men en kombinasjon, med at det er større aksept og lettere å uttrykke seg sånn enn det var før. Dessverre går det utover alle parter, og jeg har som deg opplevd at de sier: Det er bare overfladisk for eksempel om et kutt. Da tenker jeg at det ikke var «bra» nok. Ikke ille nok. Ikke alvorlig nok. Det er en vond følelse og man blir så veldig alene.

      Lik

  2. Jeg tror ikke det er sånn at folk skader seg for oppmerksomhet «uten grunn». Jeg tror heller at ord ikke blir tatt alvorlig, og at man derfor er _nødt_ til å gjøre dette for å kunne få hjelp, eller at mange i hvertfall føler det sånn. Da er det systemet som er for dårlige til å ta mennesker på alvor, ikke selvskading som er for lite tabu.

    Likt av 1 person

  3. Jeg lurer på om selvskading også var mer vanlig før. Jeg har to besteforeldre som var alkoholikere. De taklet ikke følelsene og angsten. Så da var det bedre å skade seg med alkohol.
    Andre jeg kjenner i dag bruker/har brukt hard narkotika. De visste at de bare skadet seg selv og andre med det de gjorde, men de så/ser ingen annen utvei.
    En jeg kjenner fortalte om en fyr på Trandum som hadde dype arr i bein og armer etter selvskading. Han brukte det han kom over for å døyve den emosjonelle smerten han bar på.
    Andre jeg kjenner (ganske mange viser det seg når folk først tør si noe) spiser og spyr. Tenner går med og det samme gjør spiserøret. Men de har ingen annen måte å håndtere livet.
    Jeg tror at man må snakke ting ihjel. Litt som du gjør. Du gjør det mindre farlig for folk å våge å åpne opp om det de sliter med men også om at de og kutter seg eller drar ut håret sitt eller en av de utallige måtene vi har å skade oss selv på.

    Likt av 1 person

  4. Tilbaketråkk: Følelser: Men Jesus gråt ikke! | aspergerinformator

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s