Jeg aner ikke hva du heter. Det er så mange navn. Så veldig mange mennesker som tråkker ut og inn av livet mitt, på linoleum og småstein. Jeg kan ikke huske alle. Selv om vi håndhilser. Jeg har et filter som stenger ute slike trivialiteter som navn, men som suger til seg alt du synes og mener om meg.
Derfor husker jeg et kompliment og en skjennepreken. Denne funksjonen kaller jeg «svampen». Mange med Asperger syndrom har en tendens til å huske ned til minste detalj. Jeg vet ordrett hva du sa til meg for ti år siden. Også tidenes dummeste spørsmål da du stod over sengen min og sa: Sover du, Helene? mens du vekket meg.
Jeg husker omtanken i hvert ord, hvordan bokstavene fra «sover du, Helene?» la seg mykt på puta ved siden av meg i sykehussenga mens dråpene tikket inn fra sondestativet og du strøk meg mentalt over kinnet. Det kan ligne magi fra Harry Potter, men det var bare en leges vennlighet. Sånn vennlighet som fester seg mellom ørene.
Takk for helsevesenet som gir meg en opplevelse av å ha menneskeverd og som ikke kaster meg til ulvene (delen av samfunnet som ikke tilrettelegger for mine behov). Det er små detaljer i hvordan man behandler meg, som utgjør forskjellen på om jeg får en god eller vond dag. Minutter usikkerhet og uforutsigbarhet kan sette meg ut av spill.
Til minne om alle disse menneskene som har lagt ord på hodeputa mi, skriver jeg dette blogginnlegget. Du har ikke snakket til døve ører, jeg har bare ikke klart å svare. Noen ganger forstår vi med Asperger ikke at vi skal svare om det ikke er et spørsmål. Ikke ta det personlig. Du bor i hodene og hjertene våre likevel.
Modell: Nefer Kane
aspergerinformator.com 