Jeg gjennom avis. Jeg blar og blar, nesten hysterisk. Har jeg drept noen, har jeg gjort underslag, har jeg begått et ran, har jeg tent på skogbrann, har jeg…?
Jeg gjennom dagen. Hva sier de på radioen? Tygger frokost. Smaker blod. Drikker Pepsi Max. Bobler i magen. Noe i meg henger seg fast. Jeg henger fast inne på lukket avdeling.
Jeg gjennom tv-serier som Sopranos. Ligner jeg ikke litt Tony? Hva er forskjellen på meg og forbryterne? Er jeg egentlig Breivik bare at jeg ikke var der ute 22. juli?
Jeg i fototid. Utløser brannalarmen, ringer jula og vinteren og hele livet ut. Noen våkner. Det var bare jeg. Varsler at det var falsk alarm. Falsk erlik løgn. Lyver jeg også?
Jeg stiv av skrekk på sikkerhetsnivået i psykiatrien. Avdelingen der noen er dømt til behandling. Ikke jeg. Men hva hvis jeg var med i underslaget? Kan jeg ha ettervirkende kraft?
Jeg slår beina under meg selv, kapper av meg hånda mentalt. Hvis dette bare var et fengsel, ville jeg forstått hvorfor jeg ikke kom ut: Jeg var slem.
Jeg ut av dødsannonsene. Bretter Aftenposten til side, river den i fillebiter. Lager kaos uten lik(e) og trykker publish. Jeg har internett-rett!
Bak murene. Modell: Lillycat Cerisedoll
Dette innlegget er om den desperate søken etter meg selv, hvem jeg er, og en skriveutfordring med Marthe i Livets rose der vi skriver om ulike temaer, denne uken om fengsel. Med Asperger syndrom har man av og til farlige tanker. Man setter seg lett som hovedperson og når man er vant til å bli utestengt fra fellesskapet, er det lett å hate seg selv slik menneskene hater forbrytere og plasserer dem i fengsel. Jeg tenker at hadde jeg ikke hatt de gode hjelperne mine, hadde jeg kanskje blitt forbryter, begynt med dop og bodd på gata. Det er jeg ikke, men jeg er syk og i en institusjon for oss mer eller mindre utilregnelige.
aspergerinformator.com 