De hilser deg med tennene

Linoleumet i de lange gangene. Døra inn til rom nummer 11. Der Helga bodde. Eller var det Harriet? De var søstre på pleiehjem. Ikke det samme stedet. Ikke det samme romnummeret. Ikke det samme linoleumet. Ikke de samme pleierne som fikk ønske dem farvel mens vi pårørende satt uvitende og ventet på dagene, månedene, årene de kanskje hadde igjen. 

Det er så stille her, før de kommer inn og tar morgenstellet. De hilser med tennene som har ligget i et glass gjennom natta, gebisset, det de kjenner seg så ynkelige uten. Også var det parykken på snei. Noen må også barbere seg. De har fått skjeggstubber de ikke vil smile med, hilse med, gå med. Men etter frokost er de klare.

De oppegående, går eller ruller stol til middagsbordet, altfor tidlig på dagen. Det er middag før vi andre rekker lunsj, for søstre og brødre må snart legge seg igjen. De er disse små barna blitt, de som var store, sterke, selvstendige voksne. De styrer ikke lenger egen lommebok, men sniker en hundreapp inn i barnebarnets hånd før kveldsmat og medisiner og sykehusseng å sovne i den fortidLige natta. Kjøp deg noe godt, smiler farmor og jeg klemmer henne hardt før hun glemmer meg igjen.

(Senilitet opptrådte mens vi hilste hverandre med tennene, åt fyrstekake i kafeteriaen og snakket om hverdagen og barndommen annenhver setning. For en med Asperger, virker denne glemmetilstanden uutholdelig uforutsigbar og vi smilte med rynkene under munnen. Jeg lente kroppen min mot farmorkroppen, ville vise at jeg var til, inntil. Så klirret det i oppdrukkede kopper, glidelåser og vi lukket jakker, forlot åstedet med tissekladder i senga og rullatorer i korridorene og reiste hjem, vi som ikke trengte pleiehjem.)

hospice-1794351_640.jpgBilde: Pixabay.

Denne teksten er et resultat av temaet «pleiehjem» i skriveutfordringen til meg og Marthe i Livets rose. Takk for oss!

Reklamer

3 kommentarer om “De hilser deg med tennene

  1. Dette var en sterk avslutning på skriveutfordringen vår for denne gang. Du skriver så bra! Jeg likte godt tolkningen din. Jeg tolket pleiehjem dit hen at jeg skrev om døden, avslutningen. Det føltes mer riktig.

    Tittelen føles nesten som magi, «de hilser deg med tennene». Veldig flott og en tittel til ettertanke.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s