Å (fors)vinne

Noen ganger, når jeg sitter med dukkene mine, glemmer jeg at jeg er meg, et medmenneske. Jeg tror jeg liker dukkene fordi ingen andre forstår dem og fordi dukkene ikke er et idiotisk menneske. De kommer i alle farger og fasonger; mennesker, antroer og dyr. 

Hva er et idiotisk menneske? Et helt alminnelig vesen med behov for å bli sett, hørt, forstått, tjene penger, spise, klage og sove. Dukken ligger der med vidåpne øyne og ser ser på meg, når som helst. Det er ikke sov dukkelise. Jeg er forbi det stadiet der man la dukken for å sove og serverte den lekemat. Jeg er fullt utvokst.

Når jeg bytter dukke med noen, føler jeg at jeg vinner. Jeg forsvinner inn i interessen min, deler den med andre som liker dukker og vi spiller et spill der begge to vinner. Vi får etter litt etter avgifter og frakt en dukke hver. 

Jeg er her, men likevel ikke. Jeg kan ikke snakkes med. Bare manisk snakk. Sånt snakk som handler om reklame og oppskrifter jeg finner på Internett. For der er jeg dronningen, der jeg slipper tilfeldig smalltalk mens jeg ikke har dukkene å lene meg til som grunnmur eller hjemme meg bak, gjerne med kameraet i hendene. 

Det er en sånn dag, der jeg deler av mine interesser og fakta fra butikkene. Ikke mine ord, ikke mine tanker, men noe konkret å spille det sosiale spiller utifra, nærmest fornekte at livet er mer enn reklameannonser og dukker. Da kan jeg være menneske, hvis det bare er det jeg må mestre. Jeg er en mest(r)er!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s