Det skriftlige sosiale selvmordet

Jeg tar pennen fatt, famler med en seksårings fingre over papiret og skriver til min den gang da studerende mamma: Kan jeg få en is? Og fra det forsøket, på å få en is, lærte jeg å skrive takk.

Jeg skriver takkekort etter konfirmasjonen, bukker og neier. Lite tenker vi over at takk blir en formalitet før vi står der og takker for et par ubrukelige bukser, kjøpt på salg i januar, utdelt på julaften i desember. Vi sier takk (og bruker vennlige fraser i skriftlig kommunikasjon) likevel, for å være takknemlige og unngå det sosiale selvmordet. Vi stiller oss ikke i gapestokken. Ikke enda.

Jeg bruker tommel opp på sosiale medier og skriver i grupper for skrivere og folk som ikke kan skriftspråket godt nok til å bli forstått, men faller inn under en av de samme gruppene som meg likevel. Det være seg forsøket på å kjøpe seg noe, delta i en konkurranse eller dele sin psykiske helse.

Det kan være prate-grupper der man diskuterer opp og ned i mente. Det kan være grupper der man ønsker å nå toppen. Det kan være grupper der man helst vil stemple og stifte politikerne til veggen med en stiftemaskin man bruker på små bunker med ark. Det kan være fortvilelse og lidelse på høyt plan og nær-døden-opplevelser. Det handler om å velge sine kamper og å stå dem ut.

Til høsten er det valg. Jeg prøver meg på høstjaktlykken og setter min lit til at det blir skutt flere elg så skogen kan hogges nok til at det blir papir til bøker. Det er til bok jeg vil bli. Ikke til jord. Jeg vil stå i en hylle, ikke ligge under en sten. Men jeg kan godt sove, som bjørnen (sover).

Jeg skriver ikke om døden når jeg snakkeskriver i sosiale medier. Eller når jeg småsnakker med familie eller venner. Kremert eller være hel og råtne opp i en kiste er ikke dagligtale. Det ville være å sette spikeren i kista for sosiale relasjoner. Jeg har plukket opp et og annet om normale samtaletemaer og sosiale begivenheter. Jeg vet mye om hvordan man feirer nasjonaldagen og ikke plukker poteter i høstferien lenger.

Jeg har plukket opp de sosiale koder og forsøker derfor heller ikke å skrive at noen er feite. Det er nemlig sånn man dreper seg selv. Jeg gjentar meg selv fordi poenget med å skrive dette er at skriftspråket skal overleve. Reale selvmordsforsøk er å skrive noen ned. Alle vil skrives opp, med tomler og ”likes”!

Det gjelder også å like de ”rette” nyhetene. De som fremmer de svake i samfunnet og dyrker alt det gode. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, men det er lov å forsøke. Derfor streber vi etter å være verdens beste land å bo i, også for de som ikke har gress mellom tærne fordi de har amputerte ben etter et terrorangrep eller et selvskadingsforsøk.

For tenk deg en fotballbane. Det er bare rettferdig om begge lag får stå på begge halvdelene. Så var det sportssendingene etter at jeg har fått fordøyd nok nyheter, hvis jeg har mage nok til dem. Sportshøydepunktene spretter opp i skriftlig versjon på VG.no og noen statuser på Facebook. Noen hopper fra Holmenkollen og ned, setter rekorder før vi er ferdige med det (også kalt vinter).

Videre i sportsåret er det er fest på Ullevål stadion. Men så scorer mål noen og den andre part med dens tapre supportere taper og får et nederlag med seg hjem. Hvis du holder med feil lag da, har på deg kanarifans-skjerf med skriften LSK på, mot Vålerenga, så kan blikk drepe deg. Da skriver jeg: Essayet lever. Ballen er død.

Teksten er et resultat av særinteressen min skriving og basert på temaet til Bøygen tidsskrift nr. 2, Essay.