Å være menneske, kan av og til være ensomt. Vi er flokkdyr og er vant til å henge sammen. Men så oppstår det problemer i vår sosiale relasjon og vi blir stående på utsiden og titte inn. Sånn var mine skoleår. Jeg stod og så på de andre elevene bli venner, diskutere attraktive gutter og jenter og føle meg uattraktiv.
Samtidig hadde jeg denne desperate, medfødte søken etter å være i flokk. Jeg ville passe inn, selv om jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle uttrykke følelsene mine. Jeg ville ikke være annerledes enn de andre. Jeg ville ha nøyaktig like sko, like bukser og like skoledagbøker. Nå prøver jeg å være som de andre på Facebook. Men jeg har ingen middag og dele, ingen små barn som blir født eller vokser inni magen min eller en jobb å fortelle om. Til og med «God helg» sliter jeg med å si.
Jeg holder for meg selv at jeg ikke gleder meg til helga. Jeg holder for meg selv at jeg heller vil sove enn å være sammen med de jeg er aller mest glad i, fordi det er enklere sånn. I bloggen er jeg mer åpen, men alle kravene behandlingen stiller til meg, kommer ikke fram. Jeg vil bare si det, at vi ikke ligger på latsiden. Men jeg inviterer ikke venner inn, for å holde dem utenfor gir meg litt tykkere hud. Jeg står litt mindre ubeskyttet. Og apropos det, beskyttelse, burde jeg kjøpe solkrem, men tør ikke smøre meg inn fordi jeg er redd for å gå opp i vekt.
Skjønner du kompleksiteten? Sånn kan det være når man har flere diagnoser på en gang og er menneske midt oppi det hele. Og det er vi alle sammen, mennesker. Untatt dachsen min da, hun er jo hund. Voff. (Gråte i pelsen og stryke fingrene over ryggraden.)
aspergerinformator.com 